Hjerteknuseren

DISTANSERT OM DET OVERNATURLIGE

Klassisk, uhyggelig skotsk slottsstemning i en noe uforløst roman.

Heine T. Bakkeid debuterte i 2005 med ungdomsromanen Boblejim – Spesialagenten og utga året etter voksenromanen Uten puls. I 2008 kom han med sin tredje bok, Hjerteknuseren, en bok han samme år ble nominert til Arks barnebokpris for. Felles for Bakkeids to siste utgivelser er at de begge i et visst monn målbærer en mørk og relativt uhyggelig stemning, selv om historiene som fortelles – i alle fall på et overflatenivå – må kunne sies å være særdeles ulike. I hans roman av fjoråret kaster han seg på hva man kan kalle en aldri så liten bølge i dagens samtidslitteratur: Seriøse romaner som innkoporerer overnaturlige elementer i historien.

Hjerteknuseren forteller historien om Belinda Summerfield, hennes bror Stephen og deres mor og far. Belinda lider av en medfødt og svært alvorlig hjertefeil, og har nettopp fått innoperert en såkalt hjertedefibrillator – et stykke mekanikk som sørger for at hjertet får et lite, elektrisk sjokk om det skulle ta til å slå ujevnt eller sågar stanse helt opp. Hjertestarteren bidrar til å tegne bildet av en skjør liten jente, en jente som kollapser ved store anstrengelser.

Spøkelset
Romanen åpner in medias res med introduksjonen av en sentral premissleverandør for fortellingen, et spøkelse. Et farlig spøkelse som skal komme til å utgjøre en stor trussel for både Belinda og brorens eksistens. Første gang vi møter Belinda ligger hun redselsslagen i sengen, hvor hun kan høre sitt eget hjerte hamre. Siden Belinda er syk og har et stort behov for ro og hvile, har hele familien flyttet til Moorchild Castle, et 900 år gammelt slott med en usedvanlig rik historie nord i Skottland. Slottet inngir en klassisk, uhyggelig stemning: «Aske. Belinda kjenner den vemmelige stanken gjennom dyna. Ild og død. Hun kan se striper av vann som siver inn mellom døra og gulvet. Lukten av tang og saltvann fyller rommet.» (15)

Men ikke bare er stemningen vi møter uhyggelig, for spøkelset som Belinda oppsøkes av, har en stemme. Ja, ikke bare en stemme, stemmen har også materialisert seg til en død kropp, og denne døde kroppen kan Belinda fra sengen høre kaste seg mot soveromsdøren sin. Det er som om den ønsker seg inn. Med ett lar skikkelsen seg skimte i vinduskarmen, og den ønsker seg det den tror er Belindas evighetsmaskin av et hjerte.

Klassiske virkemidler
Blod og fukt, lukter, regn og fryktinngytende skoger; Bakkeid kjenner tradisjonen og benytter seg i stor grad av skrekkfortellingens reservoir av virkemidler for å mane frem følelsen av frykt og avsky hos leseren. I en av Belindas drømmer uttrykkes stemningen som boken formidler godt:

Hun stod ved trappen i andre etasje, under lysekronen. Den var slukket. De glinsende krystallene var dekket av slam og spindelvev. Veggene var nedslitte og fuktige. Striper av regnvann skled nedover det oppsvulmede tapetet, og forsvant inn mellom boblene og muggen, før det endte i små sølepytter på det røde gulvteppet. Det eneste som lyste opp det dunkle, råtne mørket, var radene av døende parafinlamper spikret utenfor hver dør. (94)

På få linjer tegnes et bilde som mobiliserer de fleste av våre sanser, og spindelvevet, det oppsvulmede tapetet, muggen, sølepyttene og mørket sauses inn i en salig blanding av råte og død. Jeg hadde nær sagt at han ikke overlater noe til fantasien, samtidig er det jo det han i høyeste grad gjør. Han former sinnbilder i leserens indre og setter leserens skapende fantasi i sving. Ofte er det kanskje slik med det virkelig skrekkelige, at forfatteren bare pirker borti ugrodde sår i leserens bevissthet, og legger til rette for hans eller hennes egen skaperkraft.

Edgar Allan Poe
Av en eller annen grunn – så veldig merkelig er det kan hende til syvende og sist ikke – kommer jeg til å tenke på Edgar Allan Poes dikt «The Raven» under lesningen av denne romanen, og linjene: «While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping/As of someone gently rapping, rapping at my chamber door». Det kan kanskje forklares med at Poe ligger langt fremme i bevisstheten nettopp i år, grunnet 200-årsmarkeringen av dikterens fødsel. Kan hende er det fordi det på baksiden av Hjerteknuserens smussomslag er tegnet en kråke (noe denne anmelderen først tok for å være en ravn). Blodet som renner ut av fuglens ene øye symboliserer en sterk form for uhygge, og denne uhyggen kjenner man jo godt igjen fra store deler av Poes forfatterskap. Jeg føler meg ganske sikker på at forfatteren har latt seg påvirke sterkt av det makabre hos Poe, og denne konstateringen tilfører romanen dybde.

Fortellingens moral
Det overordnede tema i Hjerteknuseren er den hele tiden tilstedeværende døden og alt levendes sårbarhet, og det på flere nivåer. Man merker den truende dødens nærhet på personnivå ved Belindas dysfunksjonelle hjerte. Defibrillatoren blir en konstant påminnelse om det som en dag til slutt skal ramme oss alle. På et mer overordnet nivå blir vi minnet om døden ved en stor og rammende skogbrann, og i trusselen om hele jordklodens opphør (det snakkes om meteoritter, om Copernicus og om dinosaurene).

Det ser ut til å ligge en moral til grunn for historien, og på et tidspunkt i fortellingen kommer denne moralen eksplisitt til syne på overflaten, uttrykt av Belindas far, Jim: «Først når vi har lært oss å akseptere vår skjørhet, er vi i stand til å overvinne grensene biologien dikterer, og kjøpe oss mer av det som er verdifullt. Nemlig tid.» (49)

Noe uforløst
Temaet er således overmåte interessant, de eksistensielle aspektene fortellingen gjør oss oppmerksom på likeså. I det små, brokkvis, er denne romanen tidvis veldig god. Allikevel kunne den litterære bearbeidelsen på et mer overordnet nivå vært utført noe bedre. Det hviler et skjær av utvendighet over fortellingen, og som leser kommer man ikke riktig inn i kjernen. Under lesningen hadde jeg litt for ofte følelsen av å betrakte både historien og personene som befolker den – og da Belinda i særdeleshet – som gjennom en kikkert hvor man ser inn i gal ende.

Bakkeid makter å formidle en nifs og uhyggelig fortelling med få ord, allikevel synes jeg distansen til de personene det handler om blir i overkant stor. Det går på bekostning av både engasjement og nysgjerrighet. Gode billedskapende evner og sansen for det eventyraktige, makabre og uhyggelige til tross – romanen hadde tjent på en ytterligere utvikling av personene og historien.