Hjertet som ingen kunne brenne. En reise til Jeanne d’Arc

DEN TVILENDE EWO MØTER DEN TROENDE JEANNE D’ARC

Ewo er en biograf som stadig utfordrer og utvikler biografisjangeren. Boken om Jeanne d’Arc er ikke noe unntak.

Slitesterk sjanger
Biografien er en av de mest slitesterke faglitteratursjangrene innenfor norsk barne- og ungdomslitteratur. For hundre år siden ble det skrevet biografier om prektige nordmenn som kunne være sunne og gode nasjonale forbilder for de unge. Femti år seinere dominerte fredsprisvinnere, vitenskapsmenn (og noen få kvinner) og oppfinnere. De siste tiårene er det færre av de biograferte som er forbundet med religion og nasjonalitet. I stedet er antallet kunstnerbiografier og biografier om personer knyttet til popkulturen økt betraktelig. Endringer og variasjon til tross, de fleste biografiene er skrevet etter noenlunde samme mal. Den biografertes liv fortelles fra fødsel til død. Teksten framstår gjerne som en sømløs historie, et fantastisk eventyr eller en heltefortelling. Sjelden får leseren innsikt i eller kunnskap om materialet som ligger til grunn for framstillingen, enda sjeldnere åpner forfatteren for en diskusjon av kildene, mytene eller de etablerte oppfatningene. Noen barnelitterære biografer viser andre takter. De våger å utfordre den kronologiske framstillingens strukturmonopol, de våger å vise leseren problemstillinger i stoffet. En av de som på norsk er med å utfordre og utvikle biografisjangere, er Jon Ewo. Og han gjør det ved å prøve ut ulike måter og muligheter. I 2003 skrev han det han kalte et puslespill av en biografi om William Shakespeare og i 2007 kalte han boken om kong Håkon Sverresson et spørsmålstegn av en biografi.

Vitenskapelig fortolkingskunst
I Ewos siste biografi finner ikke leseren noen alternativ biografiforståelse i tittelen. Men kanskje stiller tittelen leseren likevel også denne gang overfor de utfordringene det å framstille en annens liv i skrift byr på. Skrifttypene i tittelen Hjertet som ingen kunne brenne. En reise til Jeanne d’Arc viser til den todelingen i teksten Ewo varsler eller informerer leseren om i forordet. Hvert kapittel består av en fiktiv del med oppdiktete tablåer og en problematiserende faglitterær del. Skillet mellom disse delene er markert i valg av skrifttype både i den todelte tittelen og i overskrifter eller mellomtitler i det enkelte kapittel. I den oppdiktete delen har overskriftene en middelalderliknende skrift. Her har også illustratør Stella East akkompagnert teksten med bladborder og eiketre- og eikeløvvignetter. Eiketreet var både et hellig og sterkt symbolladet tre i middelalderens religiøse kulturkrets. I den faglitterære delen har overskriftene en moderne og rettskåret skrift. Dette er vår tids vitenskapelige rettskårenhet, og her bedriver Ewo faglitterær forskning i rollen som djevelens advokat. Sammenstillingen av disse tekstdelene viser spennet mellom fakta og fiksjon, men også den vitenskapelige fortolkningen av mellomrommet mellom disse.

Når Ewo i denne biografien vektlegger reisemotivet, gjør han det både som en metafor på sitt eget forskningsarbeid og fordi den mest omtalte delen av Jeanne d’Arcs liv er forbundet med forflytning eller reise. Et lite hjertesukk i den sammenheng er at det nettopp derfor hadde vært på sin plass med et kart over området Jeanne d’Arc opererte i. Riktig nok blir leseren, i avsnittet ”Hvem er hvem og hvor er hvor?”, servert en alfabetisk liste med forklaringer over sentrale steder i hennes liv, men den slags opplysninger står tydeligere i forhold til hverandre hvis de også formidles ved hjelp av et kart.

Boken om Jeanne d’Arc er rikt og fargesterkt illustrert. Border og vignetter med middelalderpreg er alt nevnt. En annen type illustrasjoner i boken er de ikonografiske bildene av Jeanne d’Arc. Stella East har framstilt henne både med vinger, i rustning og i et kirkevindus glassmaleri som erstatning for Jesus. I nær alle framstillingene er hun omkranset av lys, av en glorieliknende stråleglans. Heltinne- og helgenstatusen kan altså raskt leses ut av illustrasjonene. Denne framstillingen kontrasteres med Ewos stadige tvilen på sannhetsgehalten i fortellingene om Jeanne d’Arc. Selv om man i biografier for barn og unge helst skal kunne lese at helten alt som barn ”gjør uvanlige ting”, så legger Ewo vekt på at man ikke har belegg for å kunne skrive noe eksepsjonelt om Jeanne d’Arc som barn.

For morgendagens forskere
Det jeg setter mest pris på ved Ewos framstilling er viljen han viser til å ta leseren med i den faglige diskusjonen. Blant annet viser Ewo at det finnes mange innfallsvinkler i arbeidet med å forstå hvem Jeanne d’Arc var. Var hun et militært geni, en nasjonalist eller politisk aktivist, var hun fanatiker eller en helgen? Ewos reise til Jeanne d’Arc er en reise gjennom alle disse inngangene, og denne reisen ender med at Ewos oppfatning av henne må korrigeres:

Jeg skal innrømme at da jeg startet med å gjøre meg kjent med henne, likte jeg henne ikke. […] Jeg simpelthen mislikte hele denne helteglorien. Men etter hvert som jeg leste meg inn i stoffet og så at det var et menneske der inne, et rart menneske, et intenst og utålmodig menneske, et menneske som hadde i seg den rastløse energien som jeg alltid har vært så svak for, så økte min respekt.

Slik kan det kanskje også gå med lesere som kommer til Ewos bok i den tro at han skal gi dem ett bilde, en, sann versjon av historien om Jeanne d’Arc. Forhåpentligvis vil det gå med dem som med Ewo etter endt lesing – at de ikke bare har tilegnet seg kunnskap om Jeanne d’Arc, men også noe om det å forske på fortiden og at det sjelden finnes bare en versjon av det som har hendt.