Hockeysveis fører til dårlige rim

GRENSELØS DEBUT

Siv Wyllers debut er en frisk roman om hockeysveis og elskovslengsel, og omslaget er en gavepakke fra illustratør Rune Markhus.

Danseband eller kirkekor?
Lazze er frisør og den kuleste typen i byen. Han setter pris på glad musikk og gode rim, og han digger det svenske dansebandet Lasse Stefanz. Lazze er hot, tøff og lykkelig – og han klipper hockeysveis på alle byens innbyggere, til alle tenkelige anledninger:

… hver eneste dag fører Lazze folket og frisyren mot nye høyder. Han klipper hverdagshockey, festhockey, bryllupshockey, begravelseshockey, kontorhockey, bingohockey, krisehockey, hentehockey, friskushockey, kioskhockey, tjukkashockey, dansehockey, kirkehockey, bursdagshockey og kyssehockey. (s. 7)

Dette må jo bli komisk: En liten by, en frisør, og alle får en eller annen form for hockey. Det vil si – ikke riktig alle. Lazze har noen motstandere: Verken fru Holm eller den skallede presten har noe som helst til overs verken for Lazze eller hockeysveis, rim og danseband. «Pen sang er viktig, sier Fru Holm. Viktigere enn det meste.» (s. 15). Fru Holm er dirigent i byens kirkekor. Sammen med presten forsøker hun å stanse Lazze – og det viser seg etter hvert at fru Holm har sine helt personlige grunner for nettopp det.

Uforbederlige Lazze
Det er fru Holm som sier: «Hockeysveis fører til dårlige rim!» Lazze lager nemlig rim til frisørkundene sine. Stort sett går det bra, og kundene rødmer:

Ditt hår dufter blomster og eng,

la meg legge deg ned i min seng (s. 10).

Men når Lazze blir nervøs, skjer det noe med rimene: «De forandrer seg fra vakre til stygge. Fra søte til ekle. […] Fra kjærlighet til hat» (s. 11). Dette, får vi vite, har gått kraftig ut over Gunn, datteren til fru Holm og Lazzes store kjærlighet. Savnet etter Gunn og vissheten om at bruddet er hans feil – og verst av alt: at han er uforbederlig – er Lazzes største sorg. Når han, sammen med sin lille hjelper, Olivia, forsøker å gjøre det godt igjen, hoper problemene seg opp.

Sex! Nei, unnskyld: kjeks!
Presten i den lille byen er skallet. Skallete folk kan av naturlige årsaker ikke anlegge hockey, og derfor er Lazze mistenksom. Det er det også all grunn til: Presten vil ha Gunn, og tyr til svært sleipe midler. Han er lidenskapelig opptatt av kjeks, og vil sågar sette søkelys på at Jesus ikke bare omga seg med to fisk og fem brød, men med kjeks: Han arbeider med boka Kjeks i Bibelen – og referansen til Gelius’ omdiskuterte Sex i Bibelen er umulig å overse. Akkurat som Gelius (som for øvrig selv er skallet!) ønsker presten i Hockeysveis fører til dårlige rim å «spre det glade budskap» (s. 63).

Gjennom hele boka finnes klare seksuelle overtoner; blant annet er flere av Lazzes rim temmelig vulgære:

En julebrus skal gjøre sus.

I dag skal Lazze få seg mus. (s. 62)

Det er uvanlig med så klare hentydninger til seksualitet i litteratur for barn. Like etter forandres imidlertid innholdet, og fortelleren lar Lazze hente seg inn igjen: «Å sammenligne damer med dyr er ikke smart». Metaforen – å få seg mus – blir gjort til noe høyst konkret, ja, vi kan si at uttrykket på en måte avmetaforiseres. Dette er et avslørende og morsomt grep, for plutselig er det leseren som blir sittende igjen med følelsen av å være den som «tenker koffert», mens fortelleren holder sin sti ren.

Sjangerblanding
Siv Wyller debuterer med Hockeysveis fører til dårlige rim. Hun har skrevet en grenseløs og ellevill fortelling som har med seg elementer fra flere sjangre: Vi må nøste opp «det som skjedde» mellom Lazze og Gunn – nesten som en krim. Rimene minner om den muntlig overleverte barneregletradisjonen. En del av dem er erotiske, mens andre rakker ned på autoritetene, her presten:

Naken i et badekar

sitter en ond barbar.

Spiser kjeks mens han fiser,

Høyt og ondt han ler og gliser. (s. 72)

I karnevalistisk stil snus alt på hodet, høyt blir lavt og tabuer brytes: Øvrigheten, representert ved presten, gjøres narr av, mens den folkelige (harry)kulturen løftes opp. Tekster fra dansebandet Lasse Stefanz er kunstpoesi. Ikke minst er Hockeysveis fører til dårlige rim en sterk kjærlighetsfortelling, og boka har også elementer fra eventyrene i seg: Den tredje ideen er den som til slutt fører fram. Løsningen pønskes ut – sammen med Lasse Stefanz – på et rosa motell.

En gavepakke av et omslag
Også bokas omslag er rosa. Rune Markhus’ omslagsillustrasjon er en snedig gjengivelse av byen – et kart – og, dersom vi ser nøye etter, ser vi at de viktigste hendelsene og personene i historien er nedfelt her. Tittelen er plassert inne i en rasende snakkeboble som har to avsendere. Den ene er fru Holm, som skriker så det høres over hele byen. Forbindelsen går også helt til omslagets innside, opp til kirken, der presten står med hendene hevet mot himmelen; han er Lazzes argeste konkurrent. I front ser vi Lazze og Gunn som holder rundt hverandre, kirkekoret synger i bakgrunnen, og to av bipersonene i fortellingen ser vi også. Bandbussen kommer kjørende med musikk på full guffe, og av byens mange skilt kan vi lese at innbyggerne for det meste er opptatt av to ting: kjeks og hår.

I tillegg framtrer forfatternavn og forlag, ja, til og med strekkoden og ISBN-nummeret, på skilt som inngår som en naturlig del av illustrasjonen. Tittel og forfatternavn finner vi dessuten loddrett på bokryggen, og også dette er en naturlig del av den store illustrasjonen.

Omslaget er dobbelt, og det kan brettes ut til et stort bilde. Dette er påkostet og flott gjennomført. Hele omslaget er på mange måter en eneste stor overraskelse. For hva finner vi på baksiden? Jo, en plakat med Lasse Stefanz, selvfølgelig!

Markhus’ tegninger er ikke bare illustrasjoner til Wyllers tekst; de er med på å fortelle, og også inne i boka spiller de en svært viktig rolle. For eksempel forteller teksten om Lazzes frisørskilt på denne måten: «På den ene siden poserer han med kyssehockey og saksofon. På den andre siden står det:» Resten er overlatt til illustrasjonen. Der teksten sparer på detaljene, er illustrasjonene desto mer utførlige. Illustrasjoner og tekst formidler historien sammen – og med et stort språklig og humoristisk overskudd forteller Hockeysveis fører til dårlige rim om kjærlighet, glede over språkets rytme, og ikke minst om dansemusikk – samtidig som boka også utforsker og avslører norsk småbymentalitet.