Hodeløs virkelighet

Med blod på omslaget kunne man frykte at kriminalmysteriet Purriot og den hodeløse kvinnen ble i skumleste laget for målgruppen yngre lesere i barneskolealder. Slik er det ikke, takket være vennlige illustrasjoner og vittig tekst. Forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Ragnar Aalbus lek med Agatha Christies romanfigur Hercule Poirot er først og fremst fornøyelig humor. Og akkurat som purreløken inneholder boken flere lag.

Historien kretser rundt oppdagelsen av en druknet kvinnekropp som viser seg å være en ramponert steinskulptur. Inspektør Gurk avfeier raskt saken som simpel forsøpling, men Purriot fornemmer at det er snakk om et kunsttyveri og setter i gang sin egen private etterforskning. De første ledetrådene i form av russekort peker mot ungdommer.

Lek med klisjéer

Bøkene om Purriot er basert på Agatha Christies belgiske detektivfigur Hercule Poirot, slik han ble portrettert av skuespilleren David Suchet i en rekke britiske TV-filmer fra 1989 til 2013. Aalbu viderefører både den sykkelstyreformede barten og klesmarkørene til detektiven i tegningen sine. I lydbøkene som er lest inn av Rørvik er parodien komplett med tullete fransk aksent.

Fortellingen starter i velkjent stil hjemme hos mesterdetektiven, hvor han forsøker å lytte til fuglekvitter på øretelefonene sine. I stedet blir han avbrutt av kakling fra konen Paprika. Den ekteskapelige dialogen spiller på lett klisjefylte forestillinger om avmålte menn og pratsomme kvinner, men samtidig er Paprika er minst like handlekraftig som ektemannen – og langt mindre latterlig.

Dialogen mellom karakterene driver handlingen fremover, samtidig som Rørvik og Aalbu gjør en god jobb med å gjøre stoffet levende i skildringene av karakterene og omgivelsene. «Lette regndråper lager små ringer på vannet» skriver Rørvik på side 13. Ragnar Aalbu gjenskaper denne typen beskrivelser svært godt i de subtilt teksturerte illustrasjonene sine, særlig på omslaget og i de dunklere oppslagene som pågår nattestid.

Amerikanskinspirert figurdesign

Aalbu arbeider i en vektorbasert illustrasjonsstil som virker inspirert av det geometriske universet til den amerikanske barnebokskaperen Bob Staake. Aalbus figurer er friere og hakket mindre stilrene enn de strenge figurene til Staake, men til gjengjeld er de mer utrykksfulle, noe som gjør dem mer anvendelige for å fremheve de ulike personlighetene og sinnsstemningene i fortellingen.

Grønnsaksuniverset som antydes i teksten til Rørvik blir levendegjort av Aalbu, som tolker navnene på karakterene bokstavelig. Paprika er tegnet som nettopp en paprika, mens Purriot som med sin franske aksent høres ut som purre, er tegnet som en purreløk. Purken Gurk er en sur sylteagurk. Aalbu har også lagt inn et vittig unntak fra grønnsakskonseptet. Froskemannen som må ned i vannet etter den hodeløse kvinnekroppen er ikke en grønnsak, men en frosk.

Karakterskildringene i boken er gode og figurene oppfører seg konsekvent, slik man kan forvente, likevel overraskende. Purriot går eksempelvis ikke av veien for å nappe russekort ut av hendene på små barn dersom det finnes en mulighet for at kortet kan løse mysteriet eller brukes som bevis. Den målbevisste væremåten gjør ham til en latterlig figur.

Når Purriot skal dykke etter det han tror er et lik takker han ja til å låne en dykkermaske ment for barn. Men han blir straks hissig når han får tilbud om å låne en medfølgende badering. Både små og store kan le godt av måten Rørvik bygger opp de humoristiske poengene sine.

True crime

Kriminalsaken i boken har klare paralleller til en forbrytelse i Sveio, hvor tre overivrige ungdommer kappet hodet av Odin Øistads skulptur av musikeren Fartein Valen i 2017. Ungdommene har senere innrømmet ramponeringen og forklart at resultatet var utilsiktet.

Russeungdom fremstår tidlig som mistenkt i Rørviks gjendiktning av hendelsene i Sveio, men gjennom Purriots detektivarbeid blir disse renvasket. I Rørviks fortelling er motivet for forbrytelsen snarere en form for misforstått kunstkritikk. Tyvene har nemlig tatt seg nær av kunstverket.

I Purriot og den hodeløse kvinnen tematiserer Rørvik den folkelige kunstforståelsen, samtidig som han åpner leserens forståelse av kunst ved å vise at omstendighetene rundt et kunstverk også kan bli en del av verket. Slik bidrar forfatteren til å skape et mer nyansert kunstsyn blant lesegruppen.