Hodet som aldri kan hvile

Komiker, manusforfatter og skuespiller Herman Flesvig er kjent fra blant annet humorserien Førstegangstjenesten på NRK. Han har vært åpen om sin ADHD-diagnose. Sammen med forfatter Erlend Loe har han laget bok om sin egen oppvekst som «annerledes».

Loe har ført Flesvigs fortellinger i pennen. Han er vanligvis kjent for sin særegne litterære stemme som kan beskrives som ironisk og banal. Uttrykket i denne boka framstår imidlertid langt mer nøytralt, noe som fungerer godt og virker naturlig, siden det er et samarbeidsprosjekt og består av autentiske historier. Allikevel er det noe gjenkjennbart med de korte, presise setningene med akkurat passe punch. Bokas illustratør er Bård Sletvold Torkildsen.

Barnet som er «litt mye»

Gjennom livet møter de fleste av oss det barnet som er «litt mye». Uroelementet i klassen, barnet som får de andre til å le når de skulle være stille, og som ikke klarer å sitte i ro mer enn maks fem minutter. Barnet som leker for voldsomt, har for viltre ideer og forteller for fantasifulle historier. Vi møter barnet som medelev, som foreldre, som bibliotekar, eller som lærer.

Jeg er visst litt mye.
Når jeg ringer på hos kompiser,
hører jeg de voksne sukke: Det er Herman igjen.
Når jeg har gått, kommer de til å si:
Har du ikke noen andre du kan henge med?

Unge Herman er dette «litt mye»-barnet. Setninger som dette rører meg som leser dypt. Han er klar over hva andre tenker om ham. Men de utallige forsøkene på å endre seg for å passe bedre inn sosialt og i skolen ender oftest dårlig. Han er imidlertid en mester i å skape god stemning – klassekameratene ler seg skakke av påfunnene hans. Men han blir stadig sett på som «den rare».

Samtidig er det aldri kjedelig inni Hermans hode, for der ligger «verdens største by, og trafikken kjører hele døgnet». Der er masse farger, lys, fantasi og energi. Og store følelser. Et enormt lager av ressurser. Men det blir fort kaotisk når alt kjemper om plassen samtidig, og når han i tillegg skal forholde seg til verden utenfor. På skolen prøver han å ta hvilepauser ved å gjemme hodet nedi t-skjorta. Men det skjer allikevel så mye rart inni t-skjorta. Og taktikken fører bare til flere problemer: Han får ikke med seg det læreren sier.

Humor og ensomhet

Flesvig, som voksen, har gjort karriere i å få folk til å le: Han parodierer og gir liv til hysterisk morsomme rollekarakterer. I denne boka er han seg selv, og til tross for at han også her byr på underholdende historier, så er boka nok ikke laget først og fremst for å få oss til å le.

Unge Herman bruker ofte humor overfor sine klassekamerater for å maskere at han er ensom. Eller for å komme seg ut av uheldige situasjoner. Og siden han sliter med impulskontroll, kan han ende opp med å være ufrivillig morsom: Plutselig viser han den nakne rumpa si for hele klassen – selv om planen var å framstå som mystisk og klok. Bak ablegøyene lurer den leie følelsen av å være annerledes. Han sliter med tvangstanker i skjul. Og han tenker på at han skuffer lærerne sine fordi han ikke klarer å følge med i timene:

Sent på kvelden sender jeg melding til læreren:
«Det kommer en ny gutt på skolen i morgen. Han
gleder seg.»

Gjennom skoleårene prøver han ut flere strategier for å bli «en ny gutt». Selv om han sliter med å lese og konsentrere seg, begynner han å bære rundt på tykke bøker, som leksikon og Ringenes Herre, for å imponere. Han låner og leverer masse bøker på biblioteket for å få Lesehest-premie. Runde briller får han til å se smartere ut, han rydder og kategoriserer alt på rommet sitt og skriver lister over gjøremål, for å få orden og ikke glemme ting.

Innholdsrike illustrasjoner

Boka teller hele 107 sider, og skildrer en rekke episoder fra Hermans oppvekst, som alle viser at han er litt i utakt med «normalen». Alle oppslagene er illustrert. De mange og innholdsrike illustrasjonene til Bård Sletvold Torkildsen er i en tradisjonell vitsetegning-stil: raske, action-fylte strektegninger som er fargelagt. Uttrykkene til hovedkarakteren Herman er svært treffsikre; leseren setter seg inn i hans følelser til enhver tid, og det er dermed lett å få empati med ham. Karikaturen er troverdig, gutten ligner på hvordan man kan tenke seg Flesvig som barn – som tegneseriefigur. Selv om stilen er humoristisk, klarer Torkildsen å balansere dette med alvor.

Der teksten kun uttrykker Hermans perspektiv, viser illustrasjonene iblant også perspektivet til menneskene rundt Herman. Dette syns jeg er interessant, for vi ser at de ikke helt vet hvordan de skal reagere på Hermans oppførsel. Særlig de voksne ser ofte ut som spørsmålstegn.

Vendepunkt

Det meste av boka handler om Hermans iherdige forsøk på å forandre seg selv for å passe inn, særlig i skolen. Når han sent i barneårene blir utredet og diagnostisert, får han også prøve piller. Pillene gjør at hodet går saktere – og for første gang hører han hva læreren sier. Men her kommer også et vendepunkt:

Han innser at han ikke ønsker å bli som andre, for da mister han jo seg selv. Etter mange års søken, virker det som om Herman aksepterer at han er den han er.

Som voksen, og på grunn av sine opptredener på TV og andre medier, får han brev fra barn som kjenner seg igjen i å ha lignende hode som han har. Flesvigs avsluttende trøst til dem er at «det blir en humpete tur, men at det omsider kommer til å gå seg til – på et vis». Disse siste ordene: «på et vis» får en underfundig, og, ikke uventet, komisk klang når jeg titter på den tilhørende illustrasjonen: Herman med klovnehatt og dametruse som sitter i mørket og arbeider ved skrivebordet mens alle andre sover.