Høsten

EN ALDRI SÅ LITEN ÅPENBARING

Sterk debut om to unge søstre som må klare seg på egen hånd etter Den Store Katastrofen.

Kjærkomne katastrofer
Litteraturen – og særlig ungdomslitteraturen – elsker katastrofer, og helst av det kosmiske slaget. De siste årene har det vært særs mange av dem, og tar man seg tid til å tenke over det, er det jo noe umodent og melodramatisk over disse pirrende fantasmene: de appellerer til våre pubertale forestillinger om at alt kan gå til helvete når som helst og om at vi selv på en eller annen måte kan komme til å overleve. Sjangeren tillater en kritikk av voksensamfunnets manglende evne til å avverge en nært forstående katastrofe, men også en beleilig løskjøpelse: Skaden er allerede skjedd, slik at de unge nå først og fremst kan tenke på seg selv og hvordan de kan bygge opp noe nytt fra bunnen av.

Til tross for disse innledende, kritiske bemerkningene, er det ikke til å komme fra at flere av de fortellingene som de siste årene har gjort sterkest inntrykk på meg, faktisk har vært sentimentale postapokalyptiske skildringer, monumenter over en tapt fremtid, som for eksempel Cormac McCarthys Veien og Pixars Wall-E. Og om Høsten, Jan Henrik Nielsens debutroman om to små søstre som reiser gjennom et post-apokalyptisk norsk kystlandskap ikke når helt opp til slike klassikere, er den faktisk ikke så langt unna heller. For Nielsen har skjønt at man godt kan arbeide innenfor kjente sjangere så lenge man markerer uenighet. For hva er poenget med en åpenbaring hvis den bare kan vise oss det vi allerede har sett?

Jentene, storesøster Nanna og lillesøster Fride, har tilbrakt de siste fem årene i en bunkers under et sommerhus på en øy utenfor en ikke navngitt by sammen med faren sin på grunn av en mystisk sykdom som har rammet nesten alle, og som har lagt jorda øde. Idet romanen begynner er hermetikken i ferd med ta slutt, og snart skal det vise seg at faren også er syk. I byen finnes kanskje medisiner i familiens gamle leilighet. Men det finnes kanskje også slemme mennesker der ute som vil ta dem. For det er jo en grunn til at de har måttet holde seg skjult så lenge. Finner ikke jentene medisinene, kommer faren til å dø, og de selv til å være alene for alltid.

Verden sett på nytt
Alt står derfor på spill for jentene. Og den som har lest andre post-apokalyptiske romaner vil straks begynne å fantasere om hvor grusomt det er der ute, om utsultede kannibaler og det som verre er. Denne vissheten om at det kan komme noen for å ta jentene når som helst, er kanskje først og fremst skapt av sjangerforventningene, men den fungerer likevel: hele tiden er man redd for at noe forferdelig skal skje. Men heldigvis er ikke Nielsen først og fremst opptatt av å skildre gørr, fordervelse og ondskap. Post-apokalyptiske fortellinger har ofte et snev av det manikeiske: her, etter historien skal endelig lysets krefter måles mot mørkets. Men i Nielsens roman finner man ingen zombier, ingen ekstrem ondskap. Det som gjør inntrykk i romanen, er hvordan jentene prater med hverandre og tar vare på hverandre, hvordan de tar inn verden som for første gang, hvordan de etter mange år i bunkersen slites mellom lysten til å leke og lysten til å komme seg tilbake til faren for å hjelpe ham så fort som mulig. Dette er ikke først og fremst fortellingen om en sivilisasjon som har gått under, men om en verden som fødes på ny, i og gjennom to par barneøyne. Det høres kanskje sentimentalt ut, men takket være Nielsens sobre språk og sikre, kjærlige grep om jentenes hverdag, oppleves det ikke slik. Byen, øya og landskapet er et utpreget norsk kystlandskap, og gjennom lesningen lærer også vi oss å se det kjente på nytt. Dessuten er dialogen god, verken for stilisert eller for liksom-muntlig: Disse jentene snakker som om de kjenner hverandre, ikke som om de tilveiebringer nyttig informasjon til leseren.

Om man skal pirke, kan kanskje et par av de plottmessige valgene virke noe lettvinte: en ring som dukker opp på en pute uten at det egentlig forklares hvorfor den havnet der, og en av personene oppfører seg irrasjonelt på en måte som kanskje er lettere å forklare ut fra forfatterens behov for å skape spenning enn av en nødvendighet i selve handlingsutviklingen. Og er det i det hele tatt mulig å tenke seg at en familie på tre har klart å oppholde seg i en bunkers gjennom flere år uten i det hele tatt å gå opp i sollyset? Slutten er for øvrig både frustrerende og tilfredsstillende på samme tid, men det er vanskelig å diskutere den her uten å skli ut i detaljer. Og først og fremst er dette en oppsiktsvekkende god, spennende og tankevekkende debut som det er lett å anbefale. Jeg håper den får mange lesere, og gleder meg til å lese mer fra Jan Henrik Nielsens hånd.