Tittel: Høyt over husene
Tekst: Marvin Halleraker
Illustratør: Marvin Halleraker
Forlag: Mangschou
Årstall: 2007
Antall sider: 48

ISBN 978-82-91948-59-1

Høyt over husene

Mannen i heisekranen

Som fast avistegner for Bergens Tidende, og prisbelønt illustratør av fagbøker og billedbøker for barn, har Marvin Halleraker demonstrert at han kan kunsten å henvende seg til både eldre og yngre med de visuelle uttrykkene sine. I år har han for første gang også våget seg som tekstforfatter av egen billedbok. Høyt over husene er ett av flere bevis på at illustratører kan lage både god litteratur og billedkunst innenfor ett og samme verk – uten å favorisere verken barne- eller voksenleseren.

Eksentrisk mann – universelle følelser
Det hviler nemlig noe universelt over Hallerakers tekst og bilder, både når det gjelder form og innhold. Hovedpersonen Adolf og den nye vaskehjelpen hans Ramona er riktignok voksne, men de små kroppene og store karikerte ansiktene deres gir dem en barnlig dimensjon som også imøtekommer barneleseren. Videre serveres det lettfattelige, nøkternt konstaterende ord som når et lite barn vel så effektivt som en voksen. Små som store vil få noe ut av tekstens samspill med de perspektiviske og emosjonelt engasjerende malestrøkene som på forskjellige måter formidler billedbokas hovedtema – den allmennmenneskelige følelsen og erfaringen av å være alene, atskilt fra andre mennesker. Høyt over husene viser på vellykket vis hvordan en slik opplevelse ofte henger sammen med vår betraktning av omverdenen – på avstand:

    – Både stjernene og jeg kikker ned på menneskene i byen. Men stjernene er mange, og jeg er helt alene.

Det er dette perspektivet som dominerer fortellingen om den introverte, tynnhårede og litt lubne Adolf som har flyttet inn på arbeidsplassen sin – i toppen av en heisekran på havnen – fordi ”[i]ngen savnet ham uansett”. Langt der oppe blant fugler og stjerner følger han med på alt som foregår der nede blant folk. Den billedlige fremstillingen av den svimlende avstanden mellom Adolfs tilholdssted og bakkenivået blir et tydelig bilde på den psykologiske avstanden han har til andre mennesker. Uten at vi vet hvorfor, lever helten vår i en mer eller mindre selvvalgt isolasjon på flere måter. Han leser aldri avisen, noe som tyder på at han ikke bryr seg om hva som foregår utenfor hans egen lille sfære. Også når han en sjelden gang møter et menneske, er han rask med å trekke seg tilbake. Adolf har nok ikke hatt det lett. Med sine triste, og i blant håpefulle, små prikkøyne vekker han både store og små leseres umiddelbare sympati.

Forelskelse

Først når den nye og vennlige rengjøringshjelpen Ramona dukker opp, går det mot en slutt på Adolfs ensomme tilværelse. Han manner seg opp og gir henne en skriftlig invitasjon til å komme på besøk, og til hans store glede dukker hun opp til oppgitt tidspunkt. Men selvfølgelig ender det ikke godt før en dramatisk hindring har funnet sted. Akkurat idet Adolf skal til å heise Ramona opp til kranhuset sitt med en krok, oppdager han at en katt har forvillet seg opp på tuppen av kranhalsen hans. For å redde katten må han la Ramona vente, og på halsbrekkende dramatisk vis ser vi hvordan redningsdåden er vellykket med den konsekvens at stevnemøtet går i vasken. Og ikke nok med det; hans privatliv blir også invadert av en pågående journalist som lager en lattervekkende reportasje om omstendighetene rundt heltedåden hans. Adolfs gode intensjoner ser med dette ut til å resultere i den rene og skjære ulykke, og den stakkars mannen forbereder seg på å fortsette sin ensomme tilværelse.

Urportrett av en einstøing
Det er noe utpreget nordisk ved Hallerakers melankolske, retropregede og litt skitne visuelle fremstilling av den stillferdige, men også eksentriske eldre mannen som bor alene. Assosiasjonene flyr lett til samtidsfilmens manneportretter i filmuniversene til Bent Hamer, Roy Andersson og Aki Kaurismäki, som ofte gir varme skildringer av eldre mannsskikkelser som står på utsiden av den moderne verdenen rundt seg. Og det er som om Halleraker ikke helt vil gi slipp på denne lavmælte, litt tungsindige ånden som råder i billedbokuniverset hans. Selv når Adolf finner lykken med Ramona til slutt, er det lite som ser ut til å forandre seg i einstøingens liv. Han forblir oppe i tårnet sitt, mens det er hun som kommer opp til ham. Kanskje det nettopp er dette grepet som gir fortellingen særpreg. Avslutningen viser at det ikke nødvendigvis er den beste løsningen å stige ned fra sitt bortgjemte tilholdssted, for så å gli inn i massen. Vel så ofte kan det gi større hell å finne noen å dele den selvvalgte alternative tilværelsen med.

Er billedbøker også for voksne?
I følge forlaget er Høyt over husene egnet for de fra fire år og oppover, noe som kan være en indikasjon på at publikasjonen også er rettet mot voksne, akkurat slik jeg hevder at den gjør. Men tro ikke at boka vil mottas som noe annet enn barnelitteratur som tilfeldigvis også tiltrekker voksne lesere av den grunn. Skilleveggen mellom barne- og voksenlitteraturen står fortsatt støtt, og billedboka blir så å si alltid plassert innenfor båsen barnelitteratur. Det var årets Bragenominering av boka innenfor kategorien «barne- og ungdomslitteratur» et bevis på. Verden er ennå ikke helt moden for visuelle voksenbøker med kunstneriske kvaliteter. Foreløpig er det først og fremst barna som vil få nyte godt av Høyt over husene. Dette til tross for at den hadde fortjent langt flere og eldre lesere. Som billedbokanmelder får jeg nøye meg med at i alle fall jeg har fått gleden av å introduseres for Hallerakers billedbok. Etter mitt syn appellerer den så bredt at den får meg til å glemme hvorvidt jeg er barn eller voksen.



Skrevet av:
Kommentarer