Hoffmann, Heinrich: Der Struwwelpeter

EN KLASSIKER FRA 1844 Skrevet av Bodil Cappelen, billedkunstner Der Struwwelpeter, Buste-Per, ble utgitt i Tyskland

EN KLASSIKER FRA 1844

Skrevet av Bodil Cappelen, billedkunstner

Der Struwwelpeter, Buste-Per, ble utgitt i Tyskland 1844 og er siden oversatt til utallige språk. Den regnes i dag til klassikerne i tysk litteratur, på linje med Brødrene Grimm. Dr. Hoffman tegnet og fortalte historiene til sin sønn i julegave, så kom den senere som bok. Den utgaven som jeg husker fra min barndom het «Buste-Peer», en dansk oversettelse som far hadde hatt som barn, utgitt på slutten av 1800-tallet.

Dessverre har jeg ikke boka lenger, jeg har bare en tysk oversettelse (utg.2008) så jeg får bygge på den. Men det er ikke så mye teksten, men bildenes fortellinger jeg husker. Noen har sikkert lest teksten høyt for meg til å begynne med, men det jeg husker, er å gå til bokhylla, finne boka og sette seg ned med den, bla og grøsse og tenke på hvordan det gikk med alle de slemme.

Her har vi historien om skoleguttene som pekte nese og gjorde narr av en mørkebrun afrikaner, i rødprikkete shorts under en grønn paraply.
De hvite skolebarna var pent kledt i fargerike klær, de hojet og lo og ropte at den niggeren der var svart som blekk. Da kom Der grosse Nikolas med advarsler. Det hjalp ikke, og dermed samlet trollmannen dem inn, holdt dem fast i armkroken og ga hver etter tur et realt dypp i det store blekkhuset!

«Der Nikolas wurde bös und wild,

 

Du siehst es hier auf diesem Bild!

 

Er packte gleich die Buben fest,

 

Beim Arm, beim Kopf,

 

Bei Rock und West`.

 

Den Wilhelm und den Ludewig,

 

Den Kaspar auch, der wehrte sich,

 

Er tunkt sie in die Tinte tief,

 

Wie auch der Kaspar «Feuer!» rief.

 

Bis übern Kopf ins Tintenfass

 

Tunkt sie der grosse Nikolas.»

 

Så kunne de gå dryppende hjem til foreldrene. Sånn gikk det med dem. De ble helsvarte og mye mørkere enn han som var fra Afrika.
Så har vi han som het Ole på dansk og ikke ville spise grøt. I originalen heter han Kaspar og skal spise suppe. En bolleunge med midtskill som tramper i gulvet og ikke vil sette seg tilbords og spise.
Dagen etter er han bare halvparten så stor, og fremdeles vil han ikke ha suppe.
3 dagen går på samme vis, fjerde dagen veier han ikke mer enn en fjær og allerede femte dagen er han død og begravet. Vi ser bare et enkelt trekors på graven, med KASPAR på, og foran står en suppeterrin med lokk.
Jeg var ikke noe særlig flink til å spise opp maten min jeg heller, brukte både doen, hunden, og et klokkeskap for å kvitte meg med rester.
Verst var det for stakkars Konrad som suttet på tommelen, for skredderen kom og klipte tomlene av. Veldig stygt gjort, tenkte jeg.
Men den om jegeren som skulle på harejakt likte jeg.
Jegeren la fra seg geværet og brillene og sovnet i gresset så lang han var.
Bak en busk satt en hare og pekte nese. Han listet seg fram og stjal både brillene og geværet. Jegeren for opp, men måtte springe for livet og rope om hjelp- og snublet og datt på hodet i brønnen.

Så har vi den slemme Fredrik som rev vingene av fluer, slo burfuglen ihjel, skremte livet av katten og brukte pisk på storesøster. Han gikk ut og møtte på en hund som sto fredelig og drakk vann. Fredrik dro til den med pisken, men da tok hunden igjen og bet han kraftig i beinet. I neste bilde ser vi Fredrik i senga, og doktoren ved siden av. På siste bilde ser vi hunden ved det runde spisebordet med hvit duk. Den sitter fint på en stol og jafser i seg pølser fra en tallerken. Og på bordet står sjokoladepuddingen hunden skal få til dessert. Det er ikke mer enn ni korte historier i hele boka. Den siste er den fineste. Den har stått i minnet hele livet, og vært fremkalt mange ganger.
Robert i vinden-
Bilde 1. Robert går ut i storm og regn under en rød paraply. Han er alene ute, på en stor slette med trær som bøyer seg i vinden. En kirke i bakgrunnen, fjell i det fjerne.
Også her er det en lekse å lære. Andre gutter og jenter, får vi høre, sitter inne i sine lune stuer i sånt et ufyselig vær. De finner ikke på å gå ut!
Robert gjør det. Han tenker at det må være herlig å være ute i slikt uvær!
I bilde 2 kommer et stormkast så Robert letter fra bakken, holder fast i paraplyen og fyker til værs! Den gule hatten seiler foran.
På bilde 3 ser vi kirken langt der nede og Robert fremdeles bak paraplyen øverst i venstre hjørne, på vei, men mot hva?
Så får hver og en følge Robert i tankene, han er udødelig.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av omslaget. Boka fins i deres samling.