Høflighet og underkastelse

Christian Lyder Marstranders debutroman om femten år gamle Lorentz fra Slemdal presenterer seg som en bok om fasade. «Når fasaden er viktigst», heter det i forlagets pressemelding, fulgt av baksideteaserens løfte om at den unge hovedpersonens beherskelse av skikk og bruk skal bli satt på prøve når han forelsker seg og skjønner «at jenter er opptatt av helt andre ting enn korrekt oppførsel». På omslaget er den velfriserte, unge hovedpersonen tegnet med designerbriller, skjorte, blazer og slips, med bandyhjelmen i armkroken og et svulmende hjerte bak ryggen. Tittelen, Så hyggelig!, er pent dandert i løkkeskrift over hodet hans. Men hva skjuler seg i hans indre? Hvem er denne vestkantsossen egentlig?

Spørsmålet er godt nok, ikke minst fordi vestkantgutter jo tilhører den kategorien mennesker det gjerne er aller mest takknemlig å utsette for satire eller kritikk. Med det som utgangspunkt har forfatteren minst to mulige veier å gå. Enten kan han avsløre tomheten bak den rike fasaden, eller kompleksiteten vi kanskje aner under den. Den siste varianten er klart mest ambisiøs, og også løfterik, men det finnes mye god, ondsinnet latter å hente også fra den første.

Når Marstranders debutroman ikke helt når opp, er det først og fremst fordi den ikke klarer å bestemme seg for hvilken vei den skal gå, og dermed ender opp et sted midt i, faretruende nært den tradisjonelle norske ungdomsromanen, i versjon «tafatt, ung mann må tørre å si at han er forelsket». Dermed ender innsalget selv som en slags fasade – skraper man litt i fernissen, er det lite i denne fortellingen som ikke også kunne skjedd i andre sosiale lag. Tittelreplikken er en sosial markør snarere enn et utsagn som karakteriserer hovedpersonen. Hvis han sier det i løpet av romanen, har jeg glemt det allerede.

Underkastelse og høflighet

Det vi i stedet får, er fortellingen om en ung mann som altfor lett underkaster seg viljen til menneskene rundt seg: foreldre, bandytrenere, lærere, og venner som står over ham i det sosiale hierarkiet. Dette får ham til å fremstå som lett usympatisk, all den tid Lorentz, som også er romanens forteller, bare har to venner: én dårlig, Nicolay, som han behandler godt, og én god, den mildt mobbete, astmatiske Fredrik, som han etter hvert behandler dårlig. Når Nicolay blir sammen med Pia, som Lorentz allerede har forelsket seg i på konfirmasjonsleir, forrykkes balansen. Lorentz vil være mer som Nicolay, slik at Pia skal like ham, og det går selvsagt ut over både Fredrik og ham selv.

Det romanen likevel sier for lite om, er at et visst double bind er i sving her. For selvstendighet er også blant de egenskapene vi i høy grad forventer at unge mennesker tilegner seg, og som vi ser etter i en partner. Noe av grunnen til at ungdomstiden er så vanskelig for de fleste, handler om dette dobbelte forventningspresset. Men fordi ikke bare Lorentz, men også romanen forveksler høflighet og underkastelse, får den noe merkelig uforløst over seg. Lorentz er en høflig og dannet ung mann, men høflighet og dannelse er jo ikke problemer i seg selv, de forutsetter bare respekt for andre mennesker, og en viss intelligens.

Et minefelt av forventninger

Så hyggelig! plasserer Lorentz i et lite minefelt av forventninger, men velger å detonere de fleste i form av en type sår komikk som i for stor grad lener seg mot en annen type forventninger: sjangerforventningene. I likhet med Pitbullterjes Jim liker for eksempel Lorentz seg aller best i kjelleren sammen med Fredrik, der de to maler tinnsoldater og hører på Burt Bacharach (Jim og Terje i Pitbullterje hadde en bunkers der de lekte med Playmo). Når Burt Bacharach kommer til byen, velger Lorentz å ta med seg kjæresteparet Pia og Nicolay på konserten snarere enn Fredrik, et svik han kommer dårlig ut av på alle måter, for Burt og gamlingene som digger ham er jo ikke kule nok for kule Nicolay, og Pia er bare med, og kliner med Nicolay. Hvis forfatteren hadde gått skikkelig inn i stoffet, og tatt hovedpersonen sin tilstrekkelig på alvor, hadde dette kunnet bli en forferdelig og minneverdig scene. For hvor jævlig er det ikke å være forelsket i en som en kamerat kliner med? Hvor jævlig er det ikke om de to kliner mens du prøver å vise dem noe av det som betyr aller mest for deg? Hvor jævlig er det ikke om du i tillegg har sveket en venn? Og foreldrene dine samtidig er til stede og ser alt?

Hadde man utstyrt førstepersonfortelleren Lorentz med et tydeligere jeg, som ikke forsto alle sammenhenger han inngikk i, men som i det minste brant etter å bli sett, og som var villig til å sette ord på ubehaget, tror jeg teksten kunne blitt spennende. Det er tross alt ikke langt mellom Lorentz’ forsøk på å jatte med på alt og den livsholdningen man finner uttrykt som problem i begynnelsen av Knausgårds Min Kamp: «Jeg sier aldri det jeg egentlig tenker, aldri det jeg egentlig mener, men legger meg alltid tett opp til den jeg til enhver tid prater med» (MK 1, 29). Idet man setter ord på problemet, sprenges formen, og plutselig har man skapt uforglemmelig litteratur.

Jenter og gutter

Dialogene til Marstrander er som regel skarpe og levende, som mellom Lorentz og Pia – her treffer forfatteren tonen presist nok til at leseren både forstår at de to liker hverandre, og at han trekkes mot henne, samtidig som det ikke er noe i samtalen som entydig peker i retning av at det noen gang kommer til å bli noe mellom dem. Problemet er ikke at Marstrander ikke skriver godt nok. Problemet er at han interesserer seg mindre for personene han skriver om enn for å skrive en kompetent og underholdende norsk ungdomsroman. Til tross for gode dialoger er nok Pia romanens minst utviklede karakter. Det er lett å like henne, for hun er kvikk, søt, morsom og intelligent, men jeg tar meg i å lure på hvordan denne fortellingen ville sett ut fra hennes perspektiv.

For det er jo ikke slik som baksideteksten påstår, at «jenter er opptatt av helt andre ting enn korrekt oppførsel» – en slik tankegang blir i ytterste konsekvens problematisk på en utpreget trumpsk måte. Jenter er absolutt opptatt av korrekt oppførsel, og særlig de jentene som er oppdratt i hjem der korrekt oppførsel blir ansett som viktig. Men også jenter trenger å føle at de kan overskride rammene som er satt for dem – og her er alternativene gjerne færre for dem enn for gutta. Derfor er det jo slett ikke vanskelig å forstå at Pia kan falle for en bølle som Nicolay, snarere enn en Lorentz, som reproduserer en form for borgerlighet han har lært hjemmefra uten å gjøre den til sin egen. Men fordi romanen tar Lorentz’ underkastelse for gitt, og ikke undersøker de måtene han utvikler smaken og preferansene sine på i retning av en personlighet, blir det lettere å synes synd på Lorentz enn å heie på ham, og konflikten blir underlig flat. Lorentz virker langt gløggere og mer følsom enn sin bandyfrelste far og sin nevrotiske mor. Så hvor søker han overskridelsen sin?

En mer interessant Lorentz kunne også åpnet for en mer interessant Pia, som ikke bare gikk etter alfahannen, eller som i det minste hadde sine egne grunner til å gjøre nettopp det. Hvordan Pia selv ser sin egen rolle i det hele, må vi bare gjette oss til, og det er synd, for den boka vil jeg gjerne lese.

Så hyggelig! analyserer ikke problemene presist nok, men problematikken – ungdommens hårfine grenseoppganger mellom selvstendighet og underkastelse, hvordan man fremstår for seg selv og andre – er absolutt interessant. Hvis Christian Lyder Marstrander kaster silkehanskene og går inn der det gjør det mest vondt, med enda mer kjærlighet til alle romankararakterene, tipper jeg han kan skrive en strålende roman om det – neste gang.