Hoggormer er ålreite dyr

Fra da jeg var barn husker jeg hoggormen som den største kilden til frykt og spenning når vi skulle ut i norsk natur. Tenk å møte en farlig slange! Det var viktig å komme seg unna hvis man så en orm, og man skulle si fra en voksen med én gang. I Hoggormen har Bjørn Arild Ersland skrevet en faktabok som fokuserer på hvordan hoggormen lever, og hvordan leseren kan oppsøke og studere den, heller enn å rømme fra den.

Å være en hoggorm

Boka introduserer oss for hoggormen ved å fortelle om livet de lever fra vinterdvale til neste vinterdvale. Med vekselvis dobbelsidige og helsides landskapsillustrasjoner der hoggormen er i sentrum og i front av bildet, tas leseren inn i hoggormens perspektiv. Boka tar i første omgang for seg hvordan hoggormen lever. Små byttedyr befinner seg i bakgrunnen av bildet, og et menneskebarn står på ski eller plukker blomster i naturen enda lenger bak. Illustrasjonen viser hvem hoggormen forholder seg mest til; først seg selv og sine bytter, deretter mennesket. Korte tekster med korte setninger på hver side forteller hva hoggormen vil og driver med i en enkel narrativ. Den åler seg ut av ormebolet, skifter ham, får barn, jakter og spiser. Den er redd for mennesker og forsvarer seg bare om den må.

Narrativ går tett på ormen

Illustrasjonene i boka er tegnet med et smakfullt stilistisk uttrykk, der naturfarger i forskjellige fargetoner utgjør landskapet. Grønn-, gul og bruntoner dominerer og skaper varme naturlandskap. Med øyne og munn smiler hoggormene og viser gjerne nokså fromme og menneskelige følelsesutrykk. Ormene ser ut til føle undring, glede eller determinasjon. Vi er tett på hoggormen og den framstår som tilnærmelig. Først når ormen drar på jakt ser den sluere ut, og tennene kommer så vidt fram. Tennene kommer først virkelig fram i en dramatisk illustrasjon der ormen gjør seg klar til hogg mot en barbeint fot som tråkker på den. Leseren blir advart om hvordan det ikke skal gjøres. Illustrasjoner og tekst skaper en god spenning, med søte og blide hoggormer på en side, og handlingen om dyret som følger sine hoggorminstinkter på en annen. Hoggormen framstår som mindre fremmed og skummel, samtidig som den er tøff, annerledes og fortsatt litt farlig.

Ut og lete etter hoggormer!

Etter at fortellingen om hoggormåret er slutt kommer en faktadel med stor overskrift. Dette framstår som litt underlig og kommer overraskende på da den første delen ikke var markert med en egen inndelingsoverskrift. Boka er heller ikke er utstyrt med en innholdsfortegnelse som varsler om bokas todeling. Faktadelens layout gir tekstene godt med luft rundt seg, med mindre illustrasjoner enn i den narrative delen. Perspektivet flytter seg, fra hoggormens forhold til naturen, til menneskets forhold til hoggormen. Under overskriften “Slangesafari” på andre side i faktadelen forutsettes det i teksten at leseren allerede nå er klar for å løpe ut i naturen på leting etter hoggorm. Støvler, kjepp, fotoapparat og kunnskap om hvor ormen bor er alt som trengs. En illustrasjon viser barnet som trår forsiktig fram på leting etter ormer. Hoggormen gjøres til noe tilgjengelig, noe som kan oppsøkes heller enn å rømmes fra. Den ufarliggjøres ved å vise enkle grep man kan ta for å unngå å bli skadet; ikke ta på den og hold god avstand. Noe av det mest oppsiktsvekkende med dette budskapet er at barnet oppfordres til å oppsøke hoggormen på egenhånd, uten at tilsyn fra voksne eller selskap av andre nevnes. Forlaget har anslått målgruppen for boka å være barn fra ca seks til tolv år, noe som betyr at det er barn i barneskolealder som oppfordres til å dra alene på slangesafari. Dette er et dristig valg, i en bok som også beskriver en giftig orm som kan bite mennesker så de trenger umiddelbart legetilsyn og behandling.

Inviterer til nysgjerrighet

I faktadelen får vi mye informasjon, men også spørsmål som ikke besvares. Teksten forteller oss hovedsakelig om hvordan hoggormen er og hva den gjør. Mange faktaopplysninger blir presentert, hvordan den lukter, hva som er forskjellen på jente og gutt, hvordan den spiser. Under lesingen oppstår allikevel umiddelbart tekniske spørsmål om hoggormen som ikke tas opp eller besvares i boka. Spørsmål som “Hvor lang kan den bli?”, “Hvor mange hoggormer finnes det i Norge?”, “Hvilke andre land lever den i?”, “Hvor høyt kan den løfte hodet?” meldte seg i mitt hode. Dermed blir det også opp til leseren å gjøre sine egne undersøkelser om spørsmålene som oppstår. Historien om hoggormen stopper ikke med boka, den fortsetter videre i leserens nyinspirerte nysgjerrighet og ute i naturen.

Hvem frykter hvem?

I boka leser vi også om hvordan mange mennesker oppfører seg mot hoggormer: Vi skriker opp og dreper hoggormer i naturen fordi vi er redde, og fordi vi ikke vet bedre. Denne oppførselen blir forklart på samme måte som hoggormen som biter fra seg i selvforsvar blir forklart. På flere måter kan boka leses som et slags forsvarsskrift for hoggormen. Det er ikke den det er noe galt med, det er oss mennesker som er den større, truende og ansvarlige parten. Vi får vite at ormen kan forgifte, men at det ikke er veldig farlig hvis man vet hva man gjør og ikke får panikk. Denne tilnærmingen utfordrer leseren, både barn og voksen, til å se hoggormen i et annet lys enn hun kanskje pleier.

Som faktabok byr Hoggormen på en vellykket blanding av stilistisk enkle illustrasjoner, skjønnlitterære elementer og faktaopplysninger. Vi får et nærbilde av ormen som ikke virker avskrekkende og skummelt. I stedet oppmuntrer boka leseren til å la seg glede og engasjere av den lille slangen. Slik lærer boka oss at hoggormer egentlig er ålreite dyr.