Holde hardt og aldri slippe

En roman i full oppløsning

I Holde hardt og aldri slippe har Hans Petter Laberg gitt et tilsynelatende realistisk bilde av virkelighetsoppfatningen til en psykisk syk ungdom. Psykiske lidelser har i vår tid fått mye nødvendig oppmerksomhet, men hva skjer med den klassiske fortellingen når psykosene tar regien?

Idyll
Boka starter i ren og skjær ungdomsidyll. Hovedpersonen, et navnløst ”jeg”, sitter i hammocken i hagen med en jente i armkroken. Stemningen er ungdommelig og avslappet. Men allerede på neste side blir det gitt frampek om hva som skal hende: Leseren får vite at ”jeg” vil bli syk. En viss Synnøve, sannsynligvis en psykolog eller psykiater, vil spille en rolle. Men det mest beskrivende frampeket er beskjeden om at ”jeg holdt på å bli fylt opp, og at jeg en dag kom til å bli så full at jeg måtte revne”. Holde hardt og aldri slippe er fortellingen om en gutt som revner innenfra.

Puslespill
I begynnelsen av romanen blir en rekke ubesvarte spørsmål lagt ut som agn for leseren. En rekke forhold og personer knyttet til hovedpersonen, presenteres kort og gåtefullt. Leseren blir nysgjerrig på dette miljøet og vil gjerne lære mer. Hvem er denne Synnøve? Hva feiler det broren Marius? Hvorfor har hovedpersonen slike ulykkelige følelser overfor sin noe fraværende far? Men ettersom det ytre bildet av hovedpersonens hverdag trer fram for leseren, mister gradvis hovedpersonen grepet om denne virkeligheten. Når jeg-personen glir inn i psykosene, mister samtidig fortellingen sin fiktive virkelighetsforankring. Leseren lærer nok om livet til hovedpersonen til at man skjønner at det er noe i livet hans som framprovoserer sykdommen hans, men noen klare svar på hva dette er, gir ikke boka. Fortellingens motor – å finne svaret på gåtene i jeg-personens liv – slukner samtidig med at han blir psykotisk.

Vann
Forfatteren bruker vannet som symbol for oppløsningen av jeg-personens indre, faste kjerne. Dette uttrykkes først gjennom poetiske beskrivelser av virkeligheten, sett gjennom jeg-personens øyne. Da kameraten Henrik V åpner vinduet på bilden sin, ”kommer musikken ut som det er vann som renner ut at et hull i en plastpose”. Men leseren skjønner at noe er feil når hovedpersonen beskriver sitt indre som et glass med vann der ulike følelser setter farge som pensler med maling:

Jeg skjønte ikke at det gode og onde som jeg så og følge ikke forsvant, men ble igjen inne i meg, det blandet seg, helt til det bare ble en gråbrun gjørme av godtvondtsintgladtrist (s. 40).

Senere da hovedpersonen besøker en annen venn, Attila, har virkeligheten blitt mindre håndterbar: ”Dvd’en er mjuk. Jeg klarer å bøye den. Den renner nesten ut av grepet mitt. Jeg heller den tilbake på plass i hylla.” (s. 104). Vannet løser både opp hovedpersonens indre, men også virkeligheten slik han ser den.

Det faste og det flyktige
Jeg personen uttrykker gjennom et tilpasset Mao-sitat at ”det er ikke den samme elva heller. Eller det samme vannet […] Og jeg kan ikke holde det fast. Ikke uten spiker. […] Men å spikre vann er ikke så lett” (s. 106-107). Dette er både et blikk inn i hovedpersonens virkelighetsoppfatning og en kommentar fra forfatteren om hovedpersonens indre konflikt: Han leter fortvilet etter faste holdepunkt i en verden som for ham fortoner seg som flyktig og uangripelig. Tittelen på boka blir derfor å oppfatte som desperat insiterende – et godt råd som hovedpersonen aldri klarer å følge.

Du
Store deler av romanen sirkler rundt jeg-personens fascinasjon og tanker om en jente. Vi får aldri vite hennes navn; hovedpersonen henvender seg konsekvent til henne i du-form. Dette gir leseren en direkte tilgang til jeg-personens sterkeste forsvarsmekanisme mot sykdommen, som truer med å ødelegge han. Jenta blir lenge det eneste faste holdepunktet i hovedpersonens tilværelse. I hans fantasi tar hun rollen som kanskje far eller mor burde hatt. Men når de indre kaoskreftene tar over, kan heller ikke bildet av denne jenta hjelpe vår venn. Hun forblir et fantasifoster hos jeg-personen, og derfor kan hun heller ikke løfte han ut av den sykdommen han glir inn i.

Kaos
Mot slutten av boka, når hovedpersonen glir over i en psykotisk tilstand, blir skriftbildet oppløst for å understreke jeg-personens psyke. Setningene utstyres med store mellomrom, og margene oppheves. Setningen flyter bortover og nedover sidene som vann, noe som sikkert er tilsiktet. Grepet gir et svært effektivt bilde av jeg-personens indre kaostilstand, men den gjør også boka svært vanskelig å lese. Denne anmelder har sjelden hatt så store problemer med å komme gjennom forholdsvis lettfattelig tekst, og jeg tror det skyldes av dette grepet mangler andre litterære kvaliteter utover det å la skriftbilde representere en indre sjelstilstand.

Sjanger
En oppløsning av syntaksen, som vi er vitne til i deler av Holde hardt og aldri slippe, bringer boka over fra sjangeren ungdomslitteratur til den eksperimentelle romanen, og dette stiller store krav til leseferdighetene. Den sjangeren som savnes mest mot slutten, er en sykejournal som kan sette ord på og beskrive objektivt den tilstanden hovedpersonen går inn i. Det er sikkert et bevisst grep å beholde den ekstremt subjektive synsvinkelen hele veien igjennom, men det gjør også boka i perioder tilnærmet uleselig.

Honnør og advarsel
Hans Petter Laberg skal ha honnør for å skildre en ungdoms vei inn i en psykotisk tilstand. Han gjør et beundringsverdig forsøk på å presentere psykiske problem for ungdom, men jeg stiller et stort spørsmål ved om dette prosjektet kan regnes for vellykket. Boka mangler tilstrekkelig framdrift. Handlingsutviklingen på det ytre planet blir aldri interessant, og den forsvinner nærmest mot slutten da hovedpersonen glir inn i psykosen. De ulike personlige skjebnene rundt hovedpersonen, som virker spennende i seg selv, får aldri satt tilstrekkelig farge på handlingen. Du skal være svært lesesterk, interessert i psykiske lidelser og lite opptatt av et forståelig og fremadrettet narrativ for å takle denne boka.