Holm, Anne: Hvem er David?

Barnebokminne
Av forfatter Eli Rygg

”Gud over de vakre gressgangene og de stille rennene vanne. Jeg er David, og jeg velger deg til Gud. Du må skjønne at jeg ikke kan gjøre noen ting for deg, for jeg har alltid vært på ett ondt sted hvor en ikke kunne tenke eller lære eller vite noe, så jeg vet ingenting om hva en skal gjøre for Guden sin…”

Det var stille i klasserommet da læreren i grå frakk leste. Den ellers så strenge stemmen ble mjuk og varm over ordene i boka. Som vi. Elleve elever fordelt på tre klassetrinn i rommet på den vesle skolen. Pappa var læreren. Pappa i grå frakk.

David er 12 år. Han har levd i en fangeleir hele livet, og vet ingenting om verden utenfor leiren. En fangevokter gir David muligheten til å rømme. Rømme fra fangenskap og de vonde. Ut til frihet, til nye farer, men også til vennlighet, og ikke minst til skjønnhet.

Langt nede under ham lå vannet..havet, blåere enn noen himmel han hadde sett. Landet gikk ut og inn, ut og inn langs havet, og alt sammen var grønt og gult og av og til rødt av blomster som var for langt borte til at han kunne se dem tydelig. Og i skrenten ned mot havet lå små klynger av hus som lyste hvitaktig opp..og trær var det med mange forskjellige grønnfarger, og over det hele skinte og varmet sola… ikke hvitt og ondt og sviende som i leiren om sommeren, men gult og herlig varmende. Skjønnhet.

Aldri hadde vi sett slik skjønnhet i klassen. Ikke kirsebærtreet i blomst engang. Det som sto utenfor soverommet mitt på den andre delen av skolen kunne ikke måle seg med dette vakre David så.

David i flukt. David i møte med gode og slemme mennesker. David på reise, og Davids opplevelse med å få en såpe mellom hendene. David, liten og redd. Og Davids møte med den snille hunden King som beskyttet ham mot den slemme bonden.

Men han slo ham ikke. En dag var det forresten bare så vidt, men han tok seg brått i det da hunden stilte seg mellom ham og David og knurret mot ham. David undret seg først, men så skjønte han at hunden stod ferdig til å beskytte ham mot bonden, dens egen eier. Da gikk han inn i stallen og gråt. Han visste ikke engang hvorfor, for det var jo ikke noe i veien. Men tanken var liksom så altfor stor… den at noen ønsket å beskytte ham, selv om han ikke hadde gjort noe til gjengjeld først.

Den grå frakken leste og tok oss med på reisen til landet Danmark. Der bodde friheten og tryggheten, hadde mannen i fangeleiren fortalt David.

Mannen hadde rett. David kom hjem.

Aldri hadde vi elleve elever lært så mye om alt det vakre rundt oss, lært om at frihet er noe av det vakreste og edleste som finnes…

Jenta på bakerste benk fikk høre boka om og om igjen. År etter år. På min barndoms tredelte skole var de gode på slikt. Slike skoler finnes kanskje ikke lenger?

I hvert fall ikke lærere i grå frakk.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av omslaget. Boka fins i deres samling.