Holt, Kåre – fra Sannferdig beretning om mitt liv som løgner

Holt, Kåre – fra Sannferdig beretning om mitt liv som løgner

Sitert fra Sannferdig beretning om mitt liv som løgner

Kåre Holt

Gyldendal Norsk Forlag 1982

Kåre Holt

Bildet har fulgt meg siden Dette er to bilder som jeg prøver å sette opp

Bildet har fulgt meg siden

Dette er to bilder som jeg prøver å sette opp mot hverandre.
Det første bildet:
Vi lå på golvet og leste, Arthur og jeg. Han hadde vært et sted ute i bygdene og fått låne Roald Amundsens bok om erobringen av Sydpolen. Slike store bøker kom i hefter den gangen. Det kunne være en fordel når det var to til å lese. Han, som den eldste, hadde første rett. Med et par støvler under hodet og sommervind inn gjennom vinduet leste han taus og i ettertanke hefte etter hefte og rakte dem over til meg. Med en ryggsekk under hodet – det smakte kan hende av en ferd i det ukjente, og barbeint i juliheten, åt jeg heftene opp etter som jeg fikk dem.
Som jeg beundret helten den gangen – –
Kritikkløst, med tolvåringens evne og trang til underkastelse under geniet, fulgte jeg i hans skispor til polen. Flagget ble heist. Den seierrike marsj tilbake kunne begynne. Ikke med ett ord lot den eldre broren den yngre ane at ikke begge hadde samme syn. Kanskje er dette siste noe jeg har diktet til siden. I tankene var han min støtte da jeg mange år etter skrev en bok om Roald Amundsen på Sydpolen som fikk mange til å se rødt.
Dette er det andre bildet:
Vi hadde ei lita hylle med noen bøker hjemme hos oss. Jeg skulle gjerne hatt den for meg nå for å kunne måle med meterstokk og gjøre meg opp en mening om hvor få eller mange bøker vi kan ha eid. Jeg husker de fleste: Robinsom Crusoe, Norske Folkeeventyr, ”Fram” over polhavet. Dessuten et verk på dansk om Den første verdenskrigen. Det skulle ha vært på tjue bind, men hos oss fantes bare de to første, antakelig fordi pengene ikke hadde strukket lenger. Det var en del bilder i bøkene. Mest av konger, keisere og generaler, men også noen få bilder fra slagmarkene. Bildene var brune og utydelige, ansiktstrekkene kom ikke klart fram. Vi så bajonettspisser som pekte forover i lyset fra brennende byer, og rekker av menn på marsj. Men det var ett unntak. Ett bilde der hvert trekk var tydelig, der huden over kinn og nese så ut til å leve, enda mannen var død.
Under bildet denne teksten:
En av de ti millioner som ikke vendte tilbake.
Aldri har noe bilde eller noen tekst i mitt liv, gjort et så skjærende sterkt inntrykk på meg. Bildet har fulgt meg siden. Det fulgte meg gjennom en seinere krig.
Jeg kom aldri til å drøfte det bildet med Arthur. Kanskje ante jeg at han skulle bli en av de millioner som ikke vendte tilbake.

Sitert fra side 54 – 55.

Kåre Holt