HoneyBunny

Pippisyndromet

Hans Petter Laberg har skapt HoneyBunny, en tenåringsjente som lever etter innfallsmetoden. Laberg treffer tiden ved å vise oss pippisyndromet som en overlevelsesstrategi for unge jenter.

Hans Petter Laberg setter ingen diagnose på sin tittelfigur. Han nøyer seg med å skrive at HoneyBunny er spesiell, men oppførselen er opplagt i Pippis ånd. HoneyBunny dropper skolen, leker med ord og mennesker, og spiller sin rolle som mystisk og uberegnelig. Moralen er underlagt det evige rollespillet, slik at rus og sex, skulking og nasking blir redusert til en form for kommunikasjon. HoneyBunny har ikke Pippis muskler, men til gjengjeld kan hun klore. (s 57)

Fengende fortelling
Den tyske forfatteren Juli Zeh er en av flere som har skrevet om pippisyndromet, og hun bekymrer seg over at en hel generasjon har fått et ideal i grenseland mellom individualisme, nihilisme og anarki. Labergs bidrag til debatten er ikke å skjønnmale fenomenet, men en ellers fengende fortelling kunne gått dypere i å besvare årsakene til HoneyBunnys normløse oppførsel. En unnskyldning kan være at HoneyBunny ikke er hovedpersonen i sin egen fortelling.

Reserve eller original?
Boken HoneyBunny handler mest om Steinar, en gutt i videregående som vil finne sin far. Da Steinar var liten, stakk faren av. Så kommer det et brev fra faren, og plottet er satt. Skal han gidde å møte faren – etter så mange år? Hva skal han si til en feiging som stakk av? Dramaets siste akt fører hjem til reservepappaen. Hvilken rolle får en reservepappa når originalen dukker opp? Steinars fortelling har et godt plott, og bærer boken på egne skuldre. Steinar og faren, der ligger handlingen. Hvorfor har da HoneyBunny blitt bokens tittel?

Gal, kåt, rocka og rusa
HoneyBunny er kjæresten til Steinar, og i hovedplottet er hun bare en katalysator. Det ligger i kortene at hennes klingende kallenavn er en god tittel, med de rette symbolverdier fra film og musikk. Det handler om ungdom, tomhet og image – kort sagt: identitet. Navnet HoneyBunny har inspirert designer Are Kleivan til et smakfullt omslag, med trøkk som et gammelt platecover. Selv om Steinar er handlingens origo, er HoneyBunny selve tegnet i tiden.
Fra et likestillingsperspektiv er det jo noe posititivt med pippisyndromet. Det er hun som er gal, kåt, rocka og rusa – alt det guttene var før.

Ukeblad eller roman?
Det er noe paradoksalt ved å vurdere litterære kvaliteter i en bok som ligger så høyt i alderslaget blant ungdomsbøker. Strengt tatt burde det vel ikke være nødvendig med adaptasjon i bøker som retter seg mot elever i videregående? De beste leserne i målgruppen er godt i gang med voksenbøker, og må skifte lesemodus når de får en ungdomsbok i fanget. Det er ukebladene som er den tematiske konkurrenten til denne type fortellinger. I noveller eller lesernes innsendte fortellinger kan vi kjenne igjen oppgjøret med en biologisk far, og naturligvis også det klassiske trekantdramaet. Laberg har et større format, og kunne utnyttet det bedre.

Flue på veggen
Lettleshensynet viser seg tydelig der en innskutt allegori nærmest blir forklart for leserne. (s 72) Ungdomsmiljøet er levende skildret, men vi savner romanens debattside. De sceniske fremstillingene bidrar til realisme, men bremser også fremdriften. Det er en grense for hvor lenge det er interessant å være flue på veggen mens ungdommen småprater og kosefomler i sengen. Den festlige HoneyBunny blir faktisk litt kjedelig i lengden, men det er vel slike personer også i virkeligheten?

Språket gjemmer seg
Rent språklig rusler det ganske enkelt i vei, og det er typisk denne sjangeren at det presser seg inn noen kunstige halvmetaforer innledningsvis: «De følte seg like verdifulle som bikkjedritt» (s 11), og de smelte føttene i bakken «så tungt at det ble sprekker i asfalten.» (s. 35) Men etter hvert blir det bedre. Språket gjemmer seg i sin enkelhet, og bidrar til en hyperrealistisk fremstilling av viktige scener.

Uendelig med tid
HoneyBunny er lesverdig først og fremst på grunn av det gode plottet i Steinars jakt på sin far, men både Steinar og HoneyBunny er for flate og uforløste til å være fullverdige romanfigurer. Pippisyndromet driver HoneyBunny mot rus og småkriminelle innvandrere – fysj, for en klisjé! – men boken besvarer strengt tatt ikke spørsmålet om hvorfor denne livsførselen er så populær akkurat nå. Og hvorfor har bokens hovedpersoner så uendelig med ledig tid – de går jo i videregående skole? Det er vel bare voksne anmelderøyne som kan fange opp den forklaringen som ligger på side 101:

«…jeg tok noen fag som jeg trodde jeg skulle klare greit, bare for å komme meg gjennom.»

Det er altså kravet til studiekompetanse som har blitt for lavt. Det var det vi hadde en mistanke om.