Tittel: Hoppkanten
Tekst: Widar Aspeli
Forlag: Cappelen
Årstall: 2004
Antall sider: 101

Hoppkanten

Fredrik har ennå ikke landet

Hoppkanten skal i følge omslaget være ”en bok for alle som har mot til å følge drømmene sine”. Jeg vil si at det er en bok om en drømmer som langsomt og bare delvis nærmer seg virkelighetens verden.

Boka er delt inn i tre hoveddeler, Tilløp, Svev og Nedslag. Deretter er det 27 kapitler, innenfor i alt 101 sider. Korte kapitler skulle borge for lettlesthet, men denne boka krever en årvåken leser for å merke de usynlige overgangene mellom det som faktisk skjer, og Fredriks fantasier. 

Fredrik er fiksert på skihopping. I første kapittel møter vi ham på vei ned ovarennet, inntil lærerens stemme bryter gjennom, og vi leser at han er i klasserommet, hvor han har levd seg så inn i hoppet at han står i hoppstilling på stolen. Fredrik drømmer om det perfekte hoppet. Når han lykkes vil den etterlengtede Monica være der, og ”de mjuke, våte leppene glir over kinnet hans.” For å nå målet, vil Fredrik iscenesette en nattlig kappkjøing ned unnarennet i hoppbakken, hvor han skal stille som hemmelig etteranmeldt. Med et utrolig krafthopp skal han få storebror Lars, mobberne og Monica til å forstå at han er en helt og mesterhopper.

Noen barnebøker er slik skrevet at vi vet at om hovedpersonen etter 12 linjer. Denne boka er helt motsatt. Sakte går det opp for oss at Fredrik bare unntaksvis er i takt med virkeligheten, og at det er lite ved ham som ligner på hans egen versjon. På side 28 sies det med rene ord at han er overvektig, selv om det har vært antydninger tidligere. På side 55 sier læreren til ham at han må takle mobbingen på en annen måte; han må finne sin egen vei i stedet for å etterape mobbernes hoppinteresse. Og på side 71 blir vi klar over at drømmedamen Monica er kjæresten til storebror Lars. Og bit for bit får jeg som leser inntrykk av at Fredrik aldri har hoppet selv, og at han ikke deltar i hopptreningen, men bare er tilskuer. Fredriks dagbok ser for meg ut til å inneholde i beste fall overdrevne, eller i verste fall selvsuggererende, referat fra treningsøktene.

Elise har bokas mest sympatiske rolle, men er samtidig den mest sjablong-aktige av personene. Hun er ”den greie jenta han alltid har kjent, som alltid stiller opp, men som han ikke forstår verdien av”. Hun hjelper ham med å få til natthopprennet, men selv da har han en en plan som han ikke røper for henne. ”Fredrik kjenner seg bedriten. Elise stiller opp. Og han lurer henne. Han er en valkete drittunge som ikke fikser noe ordentlig,” tenker han i et glimt av selvinnsikt på side 67.

Hvordan går det? ”Ingen har noen gang tryna så kraftig i ovarennet på Furukollen,” sier Lars da Fredrik våkner på sykehuset etter tre døgn i koma, med arm- og benbrudd. Elise er med god grunn forbannet: ”Drittsekk! Ljugepave! Teiting!” I et løfterikt anfall av selvinnsikt hvisker Fredrik unnskyld og ”merker at ordet kommer lettere enn før.” 

Når Fredrik blir utskrevet, sitter han på sparken mens Elise sparker dem begge bort til bakken. Denne leseren forventer at fallet, og Elises vrede, skal ha lyktes i å skape en lykkelig slutt, hvor Fredrik kommer nærmere virkeligheten. Jeg blir usikker når bokas aller siste kapittel er et nytt dagboknotat sompeker nese til selvinnsikten: ”Skal ta en prat med treneren. Første del av sesongen er spolert, men vinteren er lang.” Hva mener forfatteren med det? Er Fredrik en tapper gutt som stadig forsøker, og til sist kanskje vil lykkes? Eller er han en trist selvbedrager som heller ikke etter rekordfallet innser at han må finne en annen vei enn hoppsporet?

Boka er dyktig skrevet, men hvorvidt Fredrik er tapper i motgang, er en tragisk helt, eller bare er tragisk, er opp til leseren. Aspeli lar oss leve oss inn i en drømmer / selvbedrager som ikke utvikler seg nevneverdig. Kanskje er dette en bok til ettertanke? Jeg er ganske sikker på at det er mye snadder her for læreren som ønsker en bok å lese høyt i klassen, og deretter invitere til refleksjon og diskusjon.

Mens jeg leste fikk jeg assosiasjoner til filmen ”A beautiful mind”, om nobelprisvinneren i matematikk John Forbes Nash jr som levde i sin egen verden. Og for å være helt eksplisitt: Selv om boka ikke oppfyller mine forventninger om utvikling hos hovedpersonen, er det en velskrevet og tankevekkende bok. Kanskje nettopp fordi den ikke oppfyller forventningene. 

Boka er satt med Bambo, en ordinær bokfont som minner om Times, men ulike teksttyper i boka har andre fonter: En plakat om kappkjøring i hoppbakken er satt med arial-versaler, sms-meldingene er skrevet med en annen type sans cerif-versaler i små rammer, mens Fredriks pc-dagbok er skrevet med Courier, eller en lignende skrivemaskinaktig font.

Karine Haaland har laget bilder til forside og bakside. Bildene er gode slik vi kjenner og liker dem fra tegneserien. Baksidebildet følger best opp historien, med hovedperson, bestevenninne, mobberne, storebror og storebrors kjæreste.



Hoppkanten

Barnebok
Widar Aspeli
Hoppkanten
101 sider
Cappelen 2004

Anmeldt av Morten Haugen

Fredrik har ennå ikke landet

Hoppkanten skal i følge omslaget være ”en bok for alle som har mot til å følge drømmene sine”. Jeg vil si at det er en bok om en drømmer som langsomt og bare delvis nærmer seg virkelighetens verden.

Boka er delt inn i tre hoveddeler, Tilløp, Svev og Nedslag. Deretter er det 27 kapitler, innenfor i alt 101 sider. Korte kapitler skulle borge for lettlesthet, men denne boka krever en årvåken leser for å merke de usynlige overgangene mellom det som faktisk skjer, og Fredriks fantasier.

Fredrik er fiksert på skihopping. I første kapittel møter vi ham på vei ned ovarennet, inntil lærerens stemme bryter gjennom, og vi leser at han er i klasserommet, hvor han har levd seg så inn i hoppet at han står i hoppstilling på stolen. Fredrik drømmer om det perfekte hoppet. Når han lykkes vil den etterlengtede Monica være der, og ”de mjuke, våte leppene glir over kinnet hans.” For å nå målet, vil Fredrik iscenesette en nattlig kappkjøing ned unnarennet i hoppbakken, hvor han skal stille som hemmelig etteranmeldt. Med et utrolig krafthopp skal han få storebror Lars, mobberne og Monica til å forstå at han er en helt og mesterhopper.

Noen barnebøker er slik skrevet at vi vet at om hovedpersonen etter 12 linjer. Denne boka er helt motsatt. Sakte går det opp for oss at Fredrik bare unntaksvis er i takt med virkeligheten, og at det er lite ved ham som ligner på hans egen versjon. På side 28 sies det med rene ord at han er overvektig, selv om det har vært antydninger tidligere. På side 55 sier læreren til ham at han må takle mobbingen på en annen måte; han må finne sin egen vei i stedet for å etterape mobbernes hoppinteresse. Og på side 71 blir vi klar over at drømmedamen Monica er kjæresten til storebror Lars. Og bit for bit får jeg som leser inntrykk av at Fredrik aldri har hoppet selv, og at han ikke deltar i hopptreningen, men bare er tilskuer. Fredriks dagbok ser for meg ut til å inneholde i beste fall overdrevne, eller i verste fall selvsuggererende, referat fra treningsøktene.

Elise har bokas mest sympatiske rolle, men er samtidig den mest sjablong-aktige av personene. Hun er ”den greie jenta han alltid har kjent, som alltid stiller opp, men som han ikke forstår verdien av”. Hun hjelper ham med å få til natthopprennet, men selv da har han en en plan som han ikke røper for henne. ”Fredrik kjenner seg bedriten. Elise stiller opp. Og han lurer henne. Han er en valkete drittunge som ikke fikser noe ordentlig,” tenker han i et glimt av selvinnsikt på side 67.

Hvordan går det? ”Ingen har noen gang tryna så kraftig i ovarennet på Furukollen,” sier Lars da Fredrik våkner på sykehuset etter tre døgn i koma, med arm- og benbrudd. Elise er med god grunn forbannet: ”Drittsekk! Ljugepave! Teiting!” I et løfterikt anfall av selvinnsikt hvisker Fredrik unnskyld og ”merker at ordet kommer lettere enn før.”

Når Fredrik blir utskrevet, sitter han på sparken mens Elise sparker dem begge bort til bakken. Denne leseren forventer at fallet, og Elises vrede, skal ha lyktes i å skape en lykkelig slutt, hvor Fredrik kommer nærmere virkeligheten. Jeg blir usikker når bokas aller siste kapittel er et nytt dagboknotat sompeker nese til selvinnsikten: ”Skal ta en prat med treneren. Første del av sesongen er spolert, men vinteren er lang.” Hva mener forfatteren med det? Er Fredrik en tapper gutt som stadig forsøker, og til sist kanskje vil lykkes? Eller er han en trist selvbedrager som heller ikke etter rekordfallet innser at han må finne en annen vei enn hoppsporet?

Boka er dyktig skrevet, men hvorvidt Fredrik er tapper i motgang, er en tragisk helt, eller bare er tragisk, er opp til leseren. Aspeli lar oss leve oss inn i en drømmer / selvbedrager som ikke utvikler seg nevneverdig. Kanskje er dette en bok til ettertanke? Jeg er ganske sikker på at det er mye snadder her for læreren som ønsker en bok å lese høyt i klassen, og deretter invitere til refleksjon og diskusjon.

Mens jeg leste fikk jeg assosiasjoner til filmen ”A beautiful mind”, om nobelprisvinneren i matematikk John Forbes Nash jr som levde i sin egen verden. Og for å være helt eksplisitt: Selv om boka ikke oppfyller mine forventninger om utvikling hos hovedpersonen, er det en velskrevet og tankevekkende bok. Kanskje nettopp fordi den ikke oppfyller forventningene.

Boka er satt med Bambo, en ordinær bokfont som minner om Times, men ulike teksttyper i boka har andre fonter: En plakat om kappkjøring i hoppbakken er satt med arial-versaler, sms-meldingene er skrevet med en annen type sans cerif-versaler i små rammer, mens Fredriks pc-dagbok er skrevet med Courier, eller en lignende skrivemaskinaktig font.

Karine Haaland har laget bilder til forside og bakside. Bildene er gode slik vi kjenner og liker dem fra tegneserien. Baksidebildet følger best opp historien, med hovedperson, bestevenninne, mobberne, storebror og storebrors kjæreste.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.