Hør Napolis sang

Tokulturell identitet

I dag bor det ca. 400.000 tokulturelle i Norge. Noen av dem er født i Norge av norske foreldre, men har bodd lenge i utlandet. Andre er født i utlandet av norske foreldre og har senere kommet til Norge. Noen har foreldre der den ene ikke er norsk, de kan ha bodd både i Norge og i utlandet. Kombinasjonsmulighetene er mange. Å kjenne to kulturer godt gir en utvidet referanseramme, noe vi vanligivis vil oppfatte som en personlig styrke. Men tokulturalitet kan også skape problemer, spesielt med hensyn til den egne identitetsforståelsen, slik som Geir Follevåg skriver om i Adoptert identitet (2002), eller konflikter med familien slik som Anna Monardo skriver om i Kjærlighetens hage (1995) og Mariangela Johansen Cacace i Hør Napolis sang (2005). 

Som Kjærlighetens hage handler Hør Napolis sang om en ung, halvt italiensk kvinne som flytter til Italia og forelsker seg i den italienske kulturen som byr på en stor familie og en heftig forelskelse. I Napoli får hun en annen erfaring av hva familiesammenhold betyr enn hun ville fått i Norge, og det får betydning for kjærlighetsopplevelsen også. Selv om Annamaria, som hovedpersonen heter, har sin italienske familie rundt seg er hun likevel på egenhånd i den for den for henne halvt nye kulturen. Hun er i hvert fall uten sine foreldre, hvilket gir henne et større handlingsrom enn det kusinene har, men gjør henne også mer utsatt. For helt opptatt i storfamilien blir hun ikke.

Hør Napolis sang er en dannelsesroman. Annamaria er 18 år og myndig da hun forlater sin norske mor og sin italienske far i Norge og reiser til storfamilien i Napoli. Hun bosetter seg i farens ferieleilighet ved havet og blir litteraturstudent på universitetet og samboer med Sandro, som er ferdig med studiene. Dannelsesromaner handler om at reisen ut fører til større selvinnsikt. Det gjelder også for Mariangela Johansen Cacaces debutroman. Annamaria høster noen dyrekjøpte erfaringer i løpet av Italia-oppholdet, og de bidrar til hennes modningsprossess.

Cacaces styrke er at hun skildrer den unge, kvinnelige norskitalienske hovedpersonen slik at vi tror på henne. Dragningen mot Italia fremstår dels som en reaksjon på at hun blir oppfattet som ikke-norsk i Norge, men også som en drøm om finne de skjulte sidene av sin egen identitet. Etterhvert innser hun at splittelsen mellom Norge og Italia i henne ikke kan overkommes og forliker seg med sin doble identitet som hun forhandler frem av møtet mellom begge kulturer.

Romanen gir et innblikk i ulike aspekter ved hverdagslivet i Italia, spesielt settes fokus på ungdommens vilkår, kjønnsrollemønstre og familiestrukturer. Cacace er også inne på lovløshetens betydning for folk flest, representert ved den lokale mafiaens kontroll over tilfeldige menneskers liv. Men det er ikke snakk om noen egentlig kultur- eller samfunnsanalyse med hensyn til hvordan disse strukturene fungerer dannende for folks identitet, selv om det nettopp er identitet romanen handler om.

Allerede på side 8 innser leseren at Annamaria kommer til å forlate Napoli igjen nettopp fordi hun så naivt insisterer på at hun aldri kommer til å dra derfra. Derfor kan vi si at romanen egentlig handler om hvorfor Annamaria kommer til å dra: Drømmen om å bli énkulturell italiener lar seg ikke realisere for norskitalienske Annamaria fordi Italia er et land der familien styrer ungdommenes liv. Annamaria ønsker intenst å bli betraktet som én av sin italienske familie og hun strever hardt for å bli like napolitansk som sine kusiner. Likevel inntar hun en til siste side observerende, litt distansert holdning til det italienske. Riktignok glir hun inn i den språklige omgangstonen, men samtidig som hun lærer hva det betyr å være italiensk lærer hun seg selv bedre å kjenne som tokulturell. Hun forblir fri og selvstendig og annerledes. Da hun innser at hun ikke blir akseptert som italiener fordi hun er forblitt for norsk i sin væremåte og sine krav til tilværelsen, reiser hun tilbake til sitt første hjemland. Kanskje vil hun bare hvile ut hos mor og far en stund, kanskje blir hun i Norge, romanen gir ikke svar på det spørsmålet. Men den aksentuerer hvor dramatiske valgene om hvor man skal bo blir for den som hører hjemme to steder.

Hør Napolis sang handler både om Annamaria og om Italia. Annamaria er mer reflektert skildret enn Italia. Det kan henge sammen med den fortellerformen som er valgt: Jeg-romanen er velegnet til å gi et troverdig innblikk i hovedpersonens indre utvikling og hennes dragning mot det varme syden. Men jeg-formen er ikke nødvendigvis like velegnet til formidle et reflektert bilde av den kultur og det samfunn som Annamaria ikke helt vil tilpasse seg og som derfor støter henne vekk igjen.