Høstrytmer sett fra luften

Dette vet vi: Myrsnipene tilbringer våren og sommeren langs mudderstrendene i Norden. Noen hekker i arktiske og subarktiske områder. Myrsnipene veier rundt 60 gram, spiser insekter, og kan nå en fart på rundt 177 kilometer i timen. Når høsten kommer flyr mange av dem helt til Mauritania i Vest-Afrika, en reise på rundt 5000 kilometer.

Dette vet vi ikke: Hva myrsnipene tenker.

Fra abstraksjon og tilbake igjen

«Dette er min første tur» sier fortellerstemmen i Vi flyr sørover, en bok som følger en flokk myrsniper fra det nordiske landskapet gjennom Europa til sydligere strøk. Det er en ordknapp fortelling, med en liten setning eller to som står til hver etappe av turen.

Vi ser myrsnipene passere som om vi lå på skogbunnen og så dem gjennom kronene på trærne, vi ser dem ovenfra der de tegner seg mot geometriske mønstre på et dyrket jorde, de er et stort felt av små svarte flekker på den blå himmelen over en grønn dal. Myrsnipene passerer øyer, fly, skip, fiskestimer og Eiffeltårnet – først nærme, så langt unna, fra abstraksjon og tilbake igjen. Den enkle historien har en vakker og stillferdig høstlig rytme.

Et skritt i mykere retning

For en illustratør med så velutviklet sans for former og farger som Max Estes må det ha virket uimotståelig å kunne eksperimentere med en fugleflokk i flukt. Amerikanske Estes, som har bodd i Norge siden 2009 og gitt ut ni tegneserier og billedbøker i denne perioden, har alltid hatt et særegent uttrykk som er lett gjenkjennelig. Lysende geometriske fargefelt uten konturer har dominert både tegneseriene og bildebøkene hans.

Slik sett er Vi flyr sørover et skritt i en mykere retning, med lette linjer som kan minne om gullalderen til vitsetegningene i det amerikanske magasinet The New Yorker. Det er en enkel, men samtidig varm og organisk strek som er like sjarmerende uansett om Estes tegner mennesker på en strand sett ovenfra, eller biler, tog og hus i en grønn skråning med islett av rødt, brunt og gult i trærne.

Hvem er du?

Estes har gjort én ting klart i de tidligere norske utgivelsene, og det er at han ikke legger særlig vekt på personlighetene til figurene sine. De eksperimentelle noir-røverhistoriene i «Krokete»-trilogien (2009–2012) er befolket av generiske lyssky individer som gjør generiske lyssky ting. Det samme gjelder tegneserienovellen for ungdom «Nattsyn» (2012) og barnebøker som Til værs (2013), hvor vi følger en ballong fra bygatene og ut i verdensrommet.

Alle disse bøkene har det til felles at de mangler tydelige figurer som er noe mer enn fortellertekniske grep.

Det har fungert i Estes sine bøker til nå. Men denne gangen blir vi nysgjerrige på den lille myrsnipen som forteller oss om reisen sin. Det er ikke mye vi får vite, men de små bruddstykkene av tvil eller undring – «jeg håper jeg har spist nok og Hvem bor der? Jeg lurer på om de blir ensomme» – hinter til en fortellerstemme som ikke får nok plass i boken. Kanskje ville det hjulpet om denne unge førstereis-snipen i det minste ble identifisert i tegningene. Det ville ikke krevd så mye, bare en liten gjenkjennelig karakteristikk som gjorde at voksne og barn kunne plukke henne ut av den store flokken som flyr forbi på boksidene. I stedet er det bare den store flokken av identiske fugler vi møter, mens en av dem snakker til oss uten at vi vet hvem.

Barnebok for voksne

Vi flyr sørover er en bok som egner seg til reflektiv lesning en av disse høstdagene hvor fuglene flyr over hustakene på vei mot horisonten. Den er vakker og fargerik i dus rosa, grønn og blå, fantasifull i variasjonene sine innenfor de tross alt snevre visuelle rammene historien pålegger.

Jeg mistenker at det er en barnebok som nok mest vil begeistre voksne lesere. Den er estetisk sikker og lett melankolsk, men mangler det som skal til for å begeistre i historiefortellingen. Det er en bok som har hjerte, men ikke på det rette stedet.