Mitt barnebokminne - av Philip Houm
Sitert fra Kjærlighet og kamp
Philip Houm

Aschehoug 1985

Houm, Philip – fra Kjærlighet og kamp

Leste jeg da ikke guttebøker?

I nestsiste gymnasieklasse (må det vel ha vært?) fikk jeg en stor ting å takke far for. Det var takket ham at deler av lesningen kom inn på rette spor.
Min far tilhørte det slektledd som hadde sine mottageligste ungdomsår i tiden omkring 1905, – Sigrid Undsets og Olav Duuns, Fredrik Paasches og Francis Bulls slektledd. For far fikk denne ungdomsperioden et ekstra anstrøk av sentimental nasjonalromantikk, fordi han hadde tilbrakt den utenlands. Han – ingeniør og praktisk orientert forretningsmann til fingerspissene – subskriberte på ingenting mindre enn Ernst Sars’ monumentalverk Udsigt over den norske Historie – i svære, innbydende hefter.
Nå ble Sars gefundenes Fressen for den så smått vitebegjærlige gymnasiasten. Som dessuten, allerede i tiårsalderen, hadde fått Snorre i foræring av far og mor, og slukt ham – på ny og på ny med så glupende appetitt at både Olav Digre og Sigvat Skald og Bjørn Stallare og Tore Hund ble nære venner, henholdsvis nære fiender, – den mektige og grusomme Olav, den lyse og edle Sigvat, den frynsete og stripete Bjørn, den svarte skurken Tore…
Snorre og Sars!
Gjennom omgangen med Ernst Sars måtte episk fantasi og frodig anskuelighet vike plassen for refleksjon og storslagne vyer. Så iherdig dyrket jeg den store Venstre-historikeren at språket i skolestilene tok farge av de milelange, snirklete Sars-setningene. Pass deg, skrev lektor Lampe. Pass deg for abstraksjoner som hører hjemme hos akademikere fra forrige århundre. Den alderdommelige stilen kler dem, men ikke deg!
Leste jeg da ikke guttebøker?
Å jo da. Mest guttebøker. Og røverromaner. Inntil et godt stykke opp mot artium, om ikke lenger.
I grunnen var jeg nokså sent utviklet, tror jeg. De fleste av heltene mine var ukompliserte naturer: den kjempesterke Tarzan, den kloke hjortedreper, den alltid uovervinnelige Jonas Fjeld. Den gåtefylte Rocambole og – over alle andre – den allestedsnærværende og mystiske Edmond Dantés, greve av Monte Christo. Få senere litterære prosaopplevelser kan hamle opp med scener som møtte guttefantasien da den var på sitt aller livligste. Dette var ikke ”litteratur”, det var Det store Eventyret personifisert.
[…]
Man får ikke utsraffet seksti år til å tenke seg om.
I dag må jeg motvillig medgi at ”Musketerene” og ”Monte-Christo” har byttet plass i min litterære vurdering. De tre musketerer vinner prisen hvis jeg spør etter stilens frikhet og spenstighet, episk kraft og festlig, skikkelseskapende fantasi. Men den gang var det jo ikke tale om ”litterær vurdering”. Opplevelsenvar alt, den umiddelbare opplevelsen. På toppen stod da den udødelige greven. Hevneren. Belønneren.
Og for øvrig nytter jeg leiligheten til å ri en kjær kjepphest:
Det er fjollete å prøve å trekke noe skille mellom underholdningsromaner og litterære romaner.
Skillet går et annet sted. Skillet går mellom god litteratur og dårlig litteratur. Alexandre Dumas d.e. er en stor dikter. At han dessuten er en overordentlig ujevn dikter, er en annen sak. Minst god var han når andre enn han selv holdt i pennen. Han styrte jo en romanfabrikk, og hadde ofte hendene altfor fulle. Men det moret ham, og kan more også oss.
Jeg nevnte et par onkler som jeg står i takknemlighetsgjeld til. Jeg har lyst til å nevne en tredje, banksjefen onkel Aage Heyerdahl. Hos ham og tante Agnes og en kjær kusine Eva ble jeg iblant buden til søndag middag. Jeg rotet gjerne i bokhyllene og dumpet en ettermiddag over den groteske danske satyren Gustav Wied. Og siden var det ingen steder jeg heller ville bli buden til søndag middag. Bindene var mange, de var tykke, og i dem alle fikk hun sin bekomst, kvinnen, hun som så ofte hadde ignorert den avmektige gymnasiastens tilbedende blikk og klønete telefonoppringninger.
– Det er med kvinnfolk som med dårlige poteter, de er uhelbredelige.
– Tasmanierne hadde en god skikk: Når kvinnene deres ble tretti år og arrige, så slaktet, stekte og spiste de dem.
– Fruentimmer er noen underlige fasaner; de ligner slett ikke oss mennesker.
– Børn er lykkelige, og dyr og kvinner; vi mennesker er det ikke.
Slike strøtanker var mat for den 16 år gamle Mons.

Sitert fra side 31-35



Skrevet av:
Kommentarer