Med fare for å eksotisere et land som ligger tre timer med båt unna der jeg bor, så virker det å være en egen anarkisk åre i Danmark. En følelse av at kunstnerne der, og kanskje spesielt de som henvender seg til barn, kan tillate seg litt mer. Ignorere regler, gjøre ting man ikke skal. Det er ikke noe som skjer hele tiden, men du kan stadig finne glimt av det i danske barnefilmer, billedbøker og tegneserier.
Det kan du også i Jeppe Sandholts Ørn, som er en av årets mest unike tegneserier, uten at den roper så høyt om det.
Skyt, for helvete!
Ørn forteller om elleveåringen Tor, som bor på den danske landsbygden sammen med moren og faren. Han er ikke spesielt populær, men ikke spesielt upopulær heller. Han blir plaget av de eldre guttene på skolen, er ikke spesielt skoleflink, og er litt forelsket i den nye jenta Elvira. Han er helt middels.
Den store endringen skjer på Tors bursdag, når faren tar ham med ut på jakt. Det er ikke ekstremt godt organisert: Løpene i hagla er ladet med batterier, og faren har et temmelig lemfeldig forhold til hva som er mitt og ditt, så vel som til grunnleggende naturvern. Det ender med at Tor skyter en havørn («Skyt skyt skyt skyt skyt skyt for helvete!»), og i skjul for faren tar han med seg en ørneunge som han finner i et rede i nærheten.
Det er en scene som blir fortalt over rundt åtti sider, i en nydelig blanding av humor, tempo og action. Men åtti sider? Det er på tide at vi snakker litt om det visuelle utrykket i denne boken.
Juletre med to pinner til ben
En av gledene ved Ørn (og det er mange) er selve formatet som Jeppe Sandholt har valgt. Det er en klisjé å kalle tykke bøker for «murstein», men om boken mot formodning ikke blir en suksess, kan Sandholt bygge seg en fin, liten fritidsbolig av disse kompakte, tykke bøkene. Historien blir fortalt gjennom enkle tegninger som ikke sinker lesetempoet, mens kreativ bruk av komplementærfarger og skyggelegging sikrer at leseopplevelsen ikke blir monoton. Det er en fryd å se hvordan det visuelle uttrykket er tilpasset både historien Sandholt vil fortelle og formatet han har valgt.
Fremfor et fast rutemønster har sidene i Ørn rammeløse paneler og store snakkebobler. Figurene er forenklet helt ned til bestanddelene – uten håret eller luen ville Tors hode vært som en smiley-button, mens den maniske, skjeggete faren mest av alt ser ut som et juletre med to pinner til ben.
Slik sett er selve formatet til boken også med på å selge premisset om at dette er en spesiell bok. Du har ikke sett noe lignende som disse sidene før, og for barn kan det være en ekstra glede å holde opp en bok på tykkelse med Ringenes herre og si «denne leste JEG den første uken av ferien».
Frankenstein og følelser
Alt dette ville bare vært staffasje om ikke historien fungerte, men det gjør den. Tor tar først vare på ørneungen i en liten kasse i vedskjulet, men det går ikke lang tid før det viser seg at ørnen kan snakke. Snart er ørnen en de facto lillebror – fortsatt skjult for foreldrene, men fullt i stand til å hjelpe Tor med leksene og gjemme seg i sekken for å bli med på skolen.
Sandholt gjør bruk av Mary Shelleys roman Frankenstein til god effekt gjennom historien, uten at likhetene gjøres overtydelige. På samme måte er Tors utvikling og reaksjoner fremstilt på en nydelig balansert måte. Han har åpenbart dårlig samvittighet både for å ha drept ørnens foreldre, og for å ikke fortelle den nye lillebroren sin sannheten om at lillebroren faktisk er en ørn, og dette fører igjen til at han utagerer og skyver bort dem han har rundt seg.
Har det meste
Ørn er en tegneserie som har det meste – fra gale foreldre til småkriminalitet, søskenmisunnelse, forelskelse, naturvern, rollespill og litteratur. Det er en stor bok på alle måter, som likevel slipper unna med å late som om den er liten – Sandholt forteller med humor og uten pretensjoner, og elementer som kunne endt i litt vanskelig patos blir turnert med en avvæpnende letthet.
Det er lett å se for seg at Ørn vil ta opp mesteparten av plassen i mange strandvesker og feriekofferter i sommer, og det vil i så fall være vel fortjent.
