Huckleberry Finn

Verdens beste barnebok

«Den Store Amerikanske Roman» har man kalt Mark Twains The Adventures of Huckleberry Finn (Tom Sawyer’s Comrade). «Verdens beste barnebok» er den også blitt kalt. Men det er en merkelig bok.

Egentlig kan man si at det er to bøker; Mark Twain skrev den i hvert fall i to porsjoner. Den første tredjedelen av boken var ferdig i 1876, deretter lot han den ligge i tre år, og førsteutgaven utkom i London i 1884 – ikke i 1885, som det står i den norske utgaven.

Handlingen foregår omtrent 40 år tidligere, det vil si i negerslaveriets USA, og den begynner som en fortsettelse av Mark Twains tidligere bok, Tom Sawyer, som delvis har de samme hovedpersonene. Men der Tom Sawyer er en serie røverhistorier om to guttunger og vennene deres, er Huckleberry Finn noe langt mer – en roman om frihet, vennskap, hjertevarme og Amerika.

Huck Finn er en fjortenåring som har vokst opp på siden av sivilisasjonen. Faren er en fordrukken omstreifer, moren er død. I lange perioder er det kameraten Tom Sawyers familie som tar seg av ham. I romanen Tom Sawyer fant de to en skatt, slik at Huck Finn i virkeligheten er ganske rik, men han må sikre pengene så faren ikke får tak i dem. Dermed kan han heller ikke bruke dem selv.

Hele historien i Huckleberry Finn er bygget rundt Huck Finns flukt nedover Mississippi på en liten flåte, sammen med den rømte negerslaven Jim, som er en av de typiske heltene i amerikansk litteratur: Den eiegode, samfunnsbevisste, naive utstøtte. Og ingen kunne være mer utstøtt i 1830-årenes Amerika enn en rømt slave. Det måtte i så fall være en halvvill guttunge.

Hele den første tredjedelen av boken er fylt av ferden på Mississippi, fra Sankt Petersburg i Missouri (egentlig et portrett av Mark Twains barndomsby Hannibal) til Cairo som ligger der Mississippi og Ohio renner sammen. Planen er å selge flåten og kjøpe billett på dampbåten opp Ohio, til Nordøststatene hvor det ikke finnes slaveri, og hvor Jim kan være en fri mann, jobbe seg opp og etter hvert kjøpe fri familien sin. Men det blir tett tåke, og de to på flåten driver forbi Cairo og Ohio-elven. Flåten kan ikke padles mot strømmen, slik at de uvegerlig er på vei mot det dype sør, mot de verste slavestatene.

Her var det Mark Twain tok tre års pause fra romanen, med åpenbare vanskeligheter: Hvordan skulle han fortsette, og hvordan skulle han avslutte dette eventyret? Da han tok opp igjen skrivingen, fikk boken en helt annen karakter. Nå er det livet i småbyene langs bredden vi møter, fylt av typiske marktwainske «tall stories», grove røverhistorier av den typen Mark Twain også utga i andre bøker, som historiene fra det Ville Vesten – og hele Vesten lå skakke av latter, som tidligere professor Sigmund Skard i sin tid sa. Westernfortellingene skrev Mark Twain da han bodde sammen med sin forfatterkollega Bret Harte i et elendig skur på toppen av Jackass Hill, Eselhøyden (det var en gullgraver som hadde mistet eselet sitt der, men fant en diger gullklump i stedet), i Californias gullgraverstrøk. I den californiske småbyen Angels’ Camp står det i dag en statue av den berømte hoppefrosken fra Calaveras- fylket, som var helten i en av Mark Twains brutale westernhistorier. Det sier noe om forfatterens status i amerikanernes bevissthet.

Også i de siste to tredjedelene av Huckleberry Finn triller slike historier ut som erter av en sekk, hele tiden satt opp mot Jims naivitet og Huck Finns samvittighetskvaler: Huck vet han gjør en synd ved å hjelpe en negerslave til å rømme, og han vet han kommer til å havne i helvete for det, slik samfunnet har innprentet ham. Han har et valg, og han tar det med åpne øyne: Jim er hans venn, han er Jims venn, og hvis det fører ham til helvete at han nekter å svike en venn, så vil han heller til helvete.

Til slutt har forfatteren rotet personene sine inn i en sånn smørje at han må ty til temmelig usannsynlige knep for å vikle seg ut igjen. (Dette er heller ikke enestående hos Mark Twain.) Slik havner Huck og Jim hos Tom Sawyers tante og onkel langt nede i Arkansas, og Tom dukker også opp og skal absolutt redde Jim slik fanger blir reddet i de romanene Tom har forlest seg på, med murer, vollgraver, blodige budskap, slanger, rotter, hjemmelagde filer, taustiger bakt inn i paier … Huckleberry Finn bærer et tydelig slektskap med Cervantes’ Don Quixote. Bokens siste 40-50 sider er kort og godt noe av det villeste og morsomste verdenslitteraturen har å by på. Men til slutt viser det seg at dette også er en serie kinesiske esker av et spill inni et spill inni et spill … Tom Sawyer representerer sivilisasjonen, og i sivilisasjonen operer man ikke slik som Huck Finn ser for seg virkeligheten. Huck lar seg styre av samvittigheten, Tom av reglene. Boken handler ikke minst om kampen mellom disse to holdningene, som begge representerer hver sin side av det amerikanske samfunnet, både før og nå.

Det er bare ett sted i romanen hvor regler ikke gjelder, og hvor friheten hersker: ute på Mississippi, den store elven som renner som en livsnerve gjennom Amerika. Bare ute på elven er Huck og Jim trygge, bare der kan de egentlig leve. Men som mange kritikere har påpekt: Elven renner sørover, rett inn i hjertet av undertrykkelsen, slavestatene. Likevel var det slik Mark Twain selv også så det, og han har skrevet om elvens frihet i en annen berømt bok: Livet på Mississippi. Han var selv elvelos på «Ol’ Man River», og det var der han fant sitt psevdonym. Egentlig het han Samuel Clemens Longhorne – «Mark Twain» var det elvelosene skrek når vannet bare nådde det andre merket på loddsnoren. Han var Amerikas morsomste mann – en litteraturkritiker som skulle ta toget vestover på denne tiden, hadde mistet billetten og vrengte lommene sine mens konduktøren så på. Et av papirene som falt ut, var en konvolutt med Mark Twain som avsendernavn på baksiden. Da var det greit for konduktøren: En mann som kjente Mark Twain, skulle ikke behøve å betale på hans tog! At denne elleville humoristen var et dypt ulykkelig menneske, var en annen ting – fire ganger forsøkte han å ta sitt eget liv. Det er kanskje en sammenheng.

Og her nærmer vi oss et annet aspekt ved Huckleberry Finn, som merkelig nok er blitt kalt «Verdens beste barnebok» (og også er nettopp det – blant annet). Hele boken er overstrødd med drap, lynsjinger, lik og katastrofer, samt den kanskje mest realistiske og verste skildringen av delirium tremens som finnes i noen seriøs roman. Den handler om slaveri, vold og undertrykkelse – men akkurat som med de fryktelige hendelsene i westernhistoriene slipper Mark Twain unna med dette også. Det er som om alt preller av mot den underliggende tråden av sann ansvarsfølelse og kjærlighet. Og mot humoren, naturligvis.

Olav Angell har tydeligvis oversatt med kjærlighet, selv om det går over stokk og stein til tider. Originalen er skrevet på fem-seks forskjellige dialekter – røverspråk, landsens finspråk både nord og sør langs Mississippi, negerspråk, gårdsguttspråk, bedrageres forsøk på britisk engelsk … Dette lar seg antagelig ikke gjengi på norsk, og Angell har heller ikke klart det; han bruker bare svake nyanser i et altdekkende gateguttspråk. Og noen ganger misforstår han totalt, slik at resultatet mister enhver mening. Andre steder blir det bare feil som ikke betyr så mye for sammenhengen, slik som når han lar den europeiske saltvannsfisken horngjel opptre i Mississippi. «Gars» står det i originalen, en slags gjedde.

La det siste ordet være Mark Twains – sitatet er oversatt etter originalutgavens kolofonside og er ikke tatt med i den ellers nokså fullstendige norske utgaven: «Folk som prøver å finne et motiv i denne fortellingen, vil bli trukket for retten; folk som prøver å finne en moral i den, vil bli landsforvist; folk som prøver å finne en handling i den, vil bli skutt. Etter forfatterens ordre – for G.G., øverstkommanderende for det tunge skytset.»