Hullet og Malermester Grønn

Øyvind Torseter (tekst og ill.)
Hullet
64 sider
Cappelen Damm 2012

Bildebok
Yokoland (tekst og ill.)
Malermester Grønn
64 sider
Gyldendal 2012

Å GLIMRE MED SITT

Hullet og Malermester Grønn er to nye norske bildebøker som hver på sitt vis tilbyr stilstudier i utelatelsens kunst.

En bok med hull i? Øyvind Torseter er en tegner som ikke er redd for å la være å tegne, som kjenner uttrykkskraften til det hvite papiret. I årets bildebok går han ett skritt lenger og tar bort selve papiret. Rett under tittelen «Hullet» på forsiden, ser vi det runde hullet som går tvers igjennom boken. Hullet er plassert litt over midten, man får likevel inntrykk av at hullet er sentrum i boken, og sentralt er det jo unektelig. Boken kan være snarlik et gammelt vinylplatecover, man kunne nesten vært fristet til å prøve å tre boken ned på en gammeldags platespiller og spille den av.

Torseter har altså innledningsvis pålagt seg selv en begrensning, et hull som nødvendigvis må bli et fast element på alle boksider, og spenningen knytter seg raskt til hvordan dette skal kunne bli til en sammenhengende historie. Inni boken møter vi en mann med musehode, en typisk tegneserieinspirert Torseter-figur, som flytter inn et nytt sted, uten å oppdage at det er et hull midt i hybelen hans.

I begynnelsen av historien oppstår det en spenning, en slags ironisk nivåforskjell, mellom den intetanende hovedpersonen og oss leserne, som klart og tydelig ser hullet midt i rommet. Her aner vi anslaget til et slags eksistensialistisk tema: det usynlige hullet i hverdagen.

Aktivt hull
Så skjer det noe som gjør hullets karakter litt mindre uavklart: musemannen snubler over det. Det er altså et hull man kan snuble over, og ikke for eksempel falle ned i. Deretter kan hovedpersonen se det. Ikke nok med det, han begynner å jakte på hullet i papiret for å fange det. Til slutt klarer han å pakke hullet ned i en pappeske for å ta det med til en forskningsstasjon som åpenbart har kompetanse til å undersøke den slags virkelighetsoverskridende fenomener som hull i papiret.
Men hullet i boken kan naturligvis ikke befinne seg inne i en tegnet pappkasse. I stedet er det fortsatt på utsiden, og nå er det nok en gang usynlig for hovedpersonen der han vandrer av sted med pappkassen sin, mens hullet kamuflerer seg i runde objekter, som månen eller et øye, eller en O på et skilt. Man kunne begynne å lure på om hullet har sin egen bevissthet og kan gjemme seg, men her er det nok atskillig mer nærliggende å si at det er tegneren som er ute med strekene sine.
Etter besøket på laben, kommer musemannen hjem igjen, og nå merker han ikke at hullet fortsatt er der. Og slik slutter historien.

Hullet blir dermed en historie over en meget original idé, med antydning til et underliggende, eksistensielt tema, som nok ikke helt fører frem til en avrunding eller en konklusjon. Og ja, jeg mener at også bøker om og med hull bør ha en indre sammenheng, selv om det sikkert kan være fristende å hevde det motsatte. Også denne gang viser Torseter seg å være hakket skarpere som tegner enn forteller. Artig er det likevel. Best liker jeg den første delen der hovedpersonen stuller rundt hjemme uten å merke at det er et relativt stort hull i hybelen og i virkeligheten hans, og det første sjokket ved å oppdage det. Og tegningene til Øyvind Torseter er som vanlig naive og superbe.

Fargeløst
Nå er naturligvis er et hull en fin overgang mellom det ene og det andre. For det er også et hull i et av arkene i Malermester Grønn. Men i denne boken er det ikke hullet man legger mest merke til, men fargene, rettere sagt: fraværet av farger.
Malermester Grønn er skrevet og illustrert av medlemmene av designstudioet Yokoland, en gjeng som har plukket med seg en imponerende liste med priser for design og vakre bøker. I Malermester Grønn tar Yokoland utgangspunkt i et kjent mønster i bildebøker, nærmest en klisjé: figurer med fargenavn, som har på seg klær i den samme fargen som navnet. Tante Fiolett og Onkel Blå er fortsatt de mest kjente.

Den overraskende vrien i denne boken er at det ikke alltid er samsvar mellom fargen i teksten og fargen på bildet. I omtrent halvparten av tilfellene stemmer det, malermester Grønn er forskriftmessig grønn. På resten av bildene stemmer det ikke, den gule døra er for eksempel hvit, en overraskelse som det under høytlesning oppstår mye forvirret knising av. En av grunnene til de feilaktige fargene er den trykketekniske, for boken er holdt i tre farger: svart og grønt trykket på hvitt papir. Alle andre farger er altså fraværende. Og både Kaptein Blå og Tante Fiolett (Ja, hun dukker faktisk opp!) må se langt etter de forventede fargene sine …

Under-cover fargeleggingsbok
Hvordan skal man forstå denne manglende sammenhengen mellom tekst og bilde? Den første reaksjonen er at dette er nok en av disse eksperimentelle, «modernistiske» barnebøkene, som tar på seg å «dekonstruere» den naturlige sammenhengen mellom ord og innhold. Og til en viss grad er nok det riktig. Men det som kunne ha blitt et kaldt, fremmedgjørende grep, blir her forløst i en smittende latter. Boken fungerer overraskende bra også for barn.

En annen tolkning er at dette er en fargeleggingsbok som ikke innrømmer at den er det, men overlater til leseren å ta fargene fatt. For det er uten unntak hvit farge på alle objekter og personer som det er oppgitt en annen farge på i teksten. Det er altså ingenting i veien for at et barn eller en voksen med fargestifter og litt ordenssans kan sette i gang og legge på de «riktige» fargene. Eller, for den saks skyld, legge inn andre og helt ville farger i stedet. I så fall vil boken forandre seg for hver gjennomlesning, ettersom man legger inn nye farger; høytlesning og fargelegging som ekte interaktive erfaringer, med andre ord. Og selv om en slik foranderlig farge/lesebok nok i de fleste tilfellene ikke vil bli realisert – de fleste vil nok kvie seg for å fargelegge i boken uten å ha fått en slags tillatelse fra forfatteren – så er det unektelig en stilig idé.

Yokoland koster på seg enkelte innforståtte vitser beregnet på et voksent publikum, for eksempel dukker Magrittes hvite pipe opp, og den er naturligvis ikke noen pipe i det hele tatt. Noe som, siden det ikke går på bekostning av barnas forståelse, bare høyner leseopplevelsen. To fascinerende bildebøker, altså. Begge er smarte og eksperimenterende, samtidig som de har beholdt en ikke ubetydelig appell til barn, som ofte har sans for det uventede og rare. Begge tåler flere gjennomlesninger. Jeg vil si at «Malermester Grønn» er den mest gjennomførte og helhetlige. Rent visuelt er jeg likevel ikke i tvil om at jeg foretrekker Torseters skisseaktige, ekspressive strek fremfor Yokolands geometriske, nærmest utklippsaktige naivisme.