Tittel: Historien om Bodri
Tekst: Hédi Fried
Illustratør: Stina Wirsén
Oversetter: Cecilie Winger
Forlag: Omnipax
Årstall: 2021
Antall sider: 26

Hunden som ventet

Usentimental bildebok introduserer barn til et av de mørkeste kapitlene i verdenshistorien via historien om en familiehund.

Ungarske Hédi Szmuk, senere Fried, overlevde både Auschwitz og Bergen-Belsen, og er et av de siste nålevende menneskene som opplevde Holocaust som voksen. Hun kom til Sverige med søsteren sin etter krigen, ble psykolog og forfatter, og har gjort det til en livsmisjon å fortelle om Holocaust. I 2017 ble hun nominert til Augustprisen for boken Frågor jag får om Holocaust. «Hva skjedde med hunden din?» er ett av spørsmålene hun oftest får fra barn. Svaret finnes i Historien om Bodri.

Fortellingen om en venn

Kjærligheten til Bodri med den brune, bløte pelsen, løper som en rød tråd gjennom fortellingen om nazisme, deportasjon og elendighet, og er historiens anker. Hunden blir symbolet på håp, både for Hédi og leseren. Bodri introduseres som Hédis beste venn i bokens første oppslag, og han venter i slutten av boken når Hédi og søsteren mot alle odds kommer hjem fra leiren. Slik balanseres grusomhetene med en historie om lojalitet og kjærlighet, selv om det uten tvil er et svært barskt emne å lage bildebok av til små barn – den nedre målgruppen er satt til fem år.

Jeg var også litt skeptisk da jeg fikk boken i hendene – for hvorfor skal så små barn introduseres for Holocaust? Jeg er fremdeles usikker. Hvem sitt behov er det at de så tidlig skal forholde seg til noe så grusomt? Det kan vel ikke være barnas? Men det handler selvfølgelig om hvem som formidler og hvordan det gjøres. Gjøres det nennsomt og klokt nok, kan alt bli til litteratur for alle aldre. Jeg synes Hédi Fried og Stina Wirséns samarbeid har lyktes når en slik historie først skal fortelles. Frieds fortellende, usentimentale språk holdes respektfullt i barnehøyde, og det er åpenbart tatt bevisste valg om hva som skal sies og ikke, både gjennom tekst og bilder.

Page_20-tog

Skiftende årstider

Stina Wirséns poetiske, vare illustrasjoner i tusj og akvarell minner om gamle utklippsbøker med glansbilder fra en svunnen tid, og kler Frieds enkle språk. Wirsén bruker både subtile og brå fargeskift til å fremheve bevegelsen fra Hédis idylliske barndom blant plommetrær, til skrekk, avmakt og deportasjon. De første illustrasjonene holdes primært i røde, grønne og gule nyanser, alltid mot hvit bakgrunn, men når Hitler introduseres, stiger han frem som en dominerende og skittenblå sky, i sterk kontrast til Hédi og søsterens bleke, mønstrede kjoler, der de står foran radioen og lytter til stemmen hans.

Page_12-hitler

Den mørke skyen brer seg etter hvert som frykten også brer seg i Hédis familie, og tar snart over omgivelsene og fargepaletten, men soldatene som kommer til byen, er kun svarte konturer uten fargeinnhold, og det samme blir flokken av jøder som transporteres til togene som skal føre dem vekk. I leiren er det grått, møkkete og kaldt. Foreldrene er borte. Hédi og søsteren står kortklipte og skitne bak et piggtrådgjerde og ser på leseren. Tanken om Bodri holder Hédis mot oppe når hun er trøtt og redd: «Sånn gikk mange dager og netter.» Samtidig sitter Bodri under et tre i hjembyen gjennom skiftende årstider og venter på at Hédi skal komme hjem. Og en dag kommer hun også hjem, løpende under flammende røde høsttrær, i et av bokens fineste oppslag.

Page_26-skog

Hunden og håpet

Slik barn her introduseres for noe de umulig kan begripe, og slik Fried beskriver hvor vanskelig det var å skjønne at Hitler kunne hate henne uten å kjenne henne, forstår naturligvis heller ikke hunden hva Hédi forteller ham da hun sier at Hitler er død og at krigen er slutt. Hunden er bare trygt tilstede og lytter, og viser – noe naivt, kanskje – at kjærlighet kan trumfe selv den mest utenkelige ondskap, og at håp finnes selv om det ser aldri så mørkt ut.

Historien om Bodri er også en påminnelse om at mekanismer som førte til Holocaust, kan utvikle seg i et samfunn, og at mangelen på empati kan slå ned i mennesker så lenge et fiendebilde blir sterkt nok. At dette kan skje igjen, hvis man ikke lærer av historien: «Vi er her og vi forteller alle om det som skjedde. Så det aldri skal skje igjen.» sier Hédi og søsteren Livia på bokens siste oppslag. Jeg tror ikke små barn kan overføre visdommen fra en bildebok som dette til sitt eget liv, men det kan være at historien om Bodri lagrer seg et sted allikevel, og at når barnet er større og skal lære om 2. verdenskrig, er det noe som gir gjenklang og har modnet. At barnet da vil være i stand til å sette denne fortellingen i et større perspektiv og se seg selv som del av den verden som dette ubegripelige kunne utvikle seg i.

 

Page_08-tre

 



Skrevet av:

Kommentarer