Huset utenfor verden

Den franske forfatteren Yves Grevet har gjort seg bemerket i inn- og utland med romanserien om Meto, som han har vunnet 13 litteraturpriser for. Serien utgis nå i Norge på forlaget Mangschou, og Huset er første bind.

1984

Huset er en dystopisk spenningsroman for ungdom, med klare paralleller til George Orwells 1984. Boka skildrer et kynisk og lukket hus hvor manipulasjon, psykisk terror og hardt arbeid er hverdagen til de 64 guttene som bor der. Alt styres av seks «Cæsarer», og Husets øverste leder, Jove, viser seg aldri, men vet alt. Guttene er inndelt i fire fargegrupper etter alder, og når de når en viss alder og størrelse, må de forlate Huset. De lever i sterk frykt for uvissheten om hva som venter dem når den dagen kommer. Meto, som er bokas hovedperson og forteller, vet godt at det ikke er lenge før det blir hans tur, noe som er en av årsakene til at han langsomt og i skjul begynner å stille flere og flere spørsmål om hvordan Huset styres, og hva det egentlig skjuler for dem som bor der.

Den nye gutten

Meto får tidlig i romanen ansvar for å være fadder for en ny gutt som ankommer Huset, og denne gutten, Crassius, speiler på et vis leseren. Både Crassius og leseren blir kastet direkte inn i guttenes hverdag, og ankommer et univers som oppleves som absurd og umenneskelig. Vi får ingen forklaringer på hvorfor ting er som de er, vi blir rett og slett nødt til å gå med på Husets premisser og forholde oss til rammene som oppstilles. Meto må flere ganger fortelle den fortvilte Crassius at han for sin egen skyld bare skal adlyde og ikke vise motstand, fordi man risikerer strenge straffer hvis man ikke tilpasser seg. Hvis man glemmer å telle 50 sekunder mellom hver matbit under middagen, eller på annet vis er opprørsk, kan man for eksempel risikere å måtte tilbringe flere døgn i det store, kalde Kjøleskapet.

I likhet med Crassius må leseren fortolke den lille informasjonen som gis underveis så godt det lar seg gjøre, og ut ifra den forsøke å danne seg et inntrykk av hva som egentlig skjer. Dette gjelder også når Meto på kryptisk vis gir leseren informasjon om konkrete hendelser som har betydning for historien, men som først blir forklart ordentlig lengre ut i boka. Dette er et virkningsfullt grep som bidrar til å opprettholde interessen og spenningen underveis.

Tapte minner

Et urovekkende tema er guttenes kollektive minnetap. «Det er som om jeg ble født den dagen jeg kom inn i Huset», konstaterer Meto. Det eneste guttene vet om fortiden, er presentert gjennom filmen «Lykkehuset» – en filmatisering av hvordan Cæsarene og Husets soldater tilsynelatende reddet guttene fra forferdelige liv for lenge siden, og brakte dem i sikkerhet. Guttene har altså ikke andre minner, noe som i seg selv er veldig ubehagelig, og både fortid og hendelser i Huset korrigeres slik det passer Cæsarene. Eksempelvis skjer dette når en rute knuser, og det går rykter blant guttene om at noen har kastet stein. Dette fører til at de en og en bringes inn til Cæsarene som presenterer dem for den korrekte versjonen av hendelsen: «Fortell oss hva dere tror dere skjønte av hendelsene i morges», og så: «Hør hva som egentlig skjedde og lær det utenat.» Denne tematikken har klare linjer tilbake til 1984, hvor «Reality Control» også er et effektivt middel for å bevare kontrollen i en totalitær stat.

Noen av guttene har, tross minnetapet, allikevel vage ideer om en tid før Huset. En av guttene husker f.eks. ordet «Mamma». Han vet ikke hva det er, men tror det er noe varmt og mykt: «Kanskje et annet ord for pute eller sengeteppe». Disse sekvensene i boka, hvor leseren blir påminnet om at guttene er sårbare unge mennesker, er veldig sterke, fordi de står i sterk kontrast til det ellers ufølsomme og kyniske miljøet de lever i. Som leser kan man nesten glemme hvor grusomt det som skildres faktisk er, godt hjulpet av det nøkterne, enkle og usentimentale språket Meto forteller med, som forøvrig også understreker den følelsesmessige distansen guttene er tvunget til å ha i møte med det de opplever.

Gryende opprør

Guttene kan aldri føle seg trygge, for selv blant dem finnes Cæsars små ører; spioner som rapporterer alt videre. Men Meto er en klok og modig karakter som virker som om han har bevart mer av sin menneskelighet og psykiske styrke enn flere av de andre guttene, og som lettere gjennomskuer manipulasjonen de blir utsatt for. Når han etter hvert begynner å få hjelp fra skjulte krefter i Huset som har oppfattet hans skepsis og mot, blir hans ønske om å avsløre Husets hemmeligheter og å finne ut hva som skjer med de store guttene som må forlate Huset, sterkere enn angsten for å bli oppdaget og tatt for å bryte regler.

Jeg kan avsløre at Meto langsomt blir del av et hemmelig felleskap hvis mål er å frigjøre seg fra Cæsarenes og Joves regime. Dette er opptakten til en kamp om frihet og oppgjør.

Historiske realiteter

Huset er en viktig og tankevekkende roman som tar opp relevante og universelle temaer som undertrykkelse, maktmisbruk og frigjøring. Den skildrer hvordan det er å leve under en usynlig leder som potensielt finnes overalt – og, selv om Huset på mange måter tipper over i det absurde, trekker boka selvfølgelig på historiske realiteter fra tidligere totalitære regimer, hvor bl.a. propaganda, menneskeforsøk og maktmisbruk har vært vanlig. Dette gjør boka ekstra aktuell, og gjør den også opplagt å bruke i skolesammenheng.

Huset er et vellykket og spennende førstebind, som jeg tror mange barn vil ha glede av å lese. Det reises allikevel mange spørsmål som forblir ubesvarte, og boka oppleves derfor som temmelig uforløst – dette skaper selvfølgelig store forventninger til de neste bindene i serien. For hva har skjedd med verden som rettferdiggjør livet guttene må leve? Og hvorfor eksisterer i det hele tatt Huset?

Derfor er det greit å vite at Mangschou utgir bind 2 og 3 allerede våren og høsten 2016, så ivrige lesere ikke skal behøve å vente altfor lenge for å følge Meto og de andre guttene videre.