Huskereisa

SOMMARFUGGEL I VINTERLAND

Poetisk tekst og magiske illustrasjoner i bok med evig viktig tema: mobbing.

En huskereise
Det er Julia som drar på huskereisa. Gjennom hele boka sitter hun på huska og svinger fram og tilbake. Også i tankene svinger hun fram og tilbake mellom nåtid og fortid. I nåtiden har Julia en sterk opplevelse av det vakre i naturen rundt henne: sola som skinner i greinene, skyene som ligner forskjellige dyr, vinden som rusker i håret. Og hun dagdrømmer om Håkon. Vi får ikke vite mer om ham enn at hun drømmer om at de to sitter på en sykkel. De er lette som fjær, de løfter armene og flyr som en fugl. Illustrasjonen til denne drømmen viser Julia og en jevnaldrende på en sykkel som løftes opp ved hjelp av et par digre sommerfuglvinger.

Bortsett fra noen lykksalige observasjoner av naturen rundt henne der hun sitter på huska, og dagdrømmen om den flyvende sykkelen, virker det som det er få lyspunkt i Julias liv. Det er det først og fremst Stine som har skylden for. Hun sørger for at Julia ikke får være med i jentegjengen som hun styrer med jernhånd. Mobbesituasjonene er klassiske. Som da Julia blir tatt for å stjele en sjokolade fra en kiosk, mens det egentlig er Stine som har puttet sjokoladen ned i Julias sekk. Eller som at Julia til nøds får være med når de andre hopper tau, men hun får bare lov til å sveive. Og når Stine snubler er det Julias skyld. Men Julia vet at det var Stines egen skyld, så hvorfor sier ingen av de andre jentene noe når Stine kjefter? ”Kvifor er det alltid berre Stine som snakkar?” tenker Julia. På den måten beskriver boka også et annet klassisk trekk ved mobbing; det at det i utgangspunktet kun dreier seg om én mobber, men at denne framstår som så sterk at andre rundt ikke tør å ta den svakes side. Ved ett tilfelle tar én av jentene i gjengen likevel til orde og lurer på hvorfor ikke Julia kan få være med på en tur de planlegger. Det er Nina, hun med de snille øynene. Men Stine setter en stopper for den muligheten: ”Skal ho vere med, så dreg ikkje eg”.

Det er som om Julia sitter på den huska i en evighet. Både teksten og illustrasjonene bærer også spor av årstider som kommer og går, fra sommer til høst, og til sist er det vinter. I en av bokas siste naturskildringer føles det nesten som om jeg er liten jente igjen, og at jeg sitter på huska ved siden av Julia mens vi ser opp mot snøen som daler ned: ”Ho legg hovudet attover. Ser på snøfnugga som kjem dansande mot ho. Det kjennest som om det er ho som stig imot dei. Oppover og oppover. Det er eg som svever! Og snøflaka er i ro. Eg er på full fart oppover. Går det an å falle oppover?” Så stilner været og Julia ser på stjernene mens hun lurer på om det er noen der oppe. Og Julia husker høyere og høyere. Og Julia slipper taket og flyr. I det forfrosne blå vinterlandskapet ligger det kun en sommerfugl igjen på huska; huskereisa er over. Vanligvis er høsten den årstiden som knyttes til død. Men vinterens hvite og kalde landskap kan være en vel så passende scene for temaet, som et bilde på stillheten, renheten og dvalen som døden kan knyttes til. Særlig gjelder dette i tilfellet Julia. Hun drømmer om å våkne opp til et annet liv: ”Må drømmen du bær bli sann, Sommarfuggel i vinterland”.

Sommerfuglen
Sommerfuglen blir ofte brukt som et kristent symbol på oppstandelse og evig liv, men den kan også tolkes uavhengig av religion som et symbol på frihet, flyktighet og styrke til tross for skjørhet. Alle disse mulige tolkningene kan knyttes til Huskereisa, der sommerfuglen helt klart er et sentralt symbol. Allerede på forsida får vi et hint om dette via illustrasjonen der Julia titter opp på oss fra huska si med en sommerfuglspenne i håret. Sommerfuglen går igjen i flere av illustrasjonene, men den er kanskje mest iøynefallende i den som står til Julias dagdrøm om Håkon, og i den siste der en død sommerfugl – eller er det Julias hårspenne – ligger igjen som et symbol på at Julia har fløyet av sted. Slik sett fungerer sommerfuglen som en rød tråd i boka, og som et bilde på Julias liv som mobbeoffer. Dette kommer også fram i teksten ved at Julia stadig synger på ”Sommerfuggel i vinterland”, en velkjent låt for de aller fleste, skrevet av Halvdan Sivertsen. Kanskje litt for velkjent, slår det meg. Den kan oppfattes som klisjéfylt. Jeg kan ikke se at teksten i sangen for øvrig har likhetstrekk med handlingen i boka, men selve sangtittelen passer som hånd i hanske. Og både sang og bok forteller om mennesker som oppleves som annerledes, som vakre og skjøre i en kald verden, og begge uttrykker håp.

Om ”Sommerfuggel i vinterland” kan oppleves som forslitt, er språket i Huskereisa såpass friskt at dette ikke er overskyggende. Setningene er ofte korte, rytmiske og har noen gjentakelser, og ligner slik sett på små dikt. Ikke minst er det mye bevegelse i språket: ”Huska flyg opp og ned og huiiiij. Ikkje tenke, berre huske, i villare og villare fart.”

Illustrasjonene
fortjener sin egen overskrift. Fra Julias gjennomborende blikk på forsida til den frosne stemninga på siste side, framstår de som tydelige, men langt fra enkle. Her er det mange detaljer som kan tilfredsstille et våkent blikk. Som i illustrasjonen til historien der Julia blir tatt for nasking: Det grønne gresset og de gule blomstene tyder på at det er sommer, men den gir meg likevel frysninger. Huset, med svarte vinduer og bokstavene ”Sukker” skrevet over døra, ruver på en topp der store svarte fugler flakser rundt. Det minner om en skrekkfilm. Nederst ved veien som fører opp til huset står et skilt. Det er stoppskilt med en hånd der det er skrevet ”Julia” – hun får ikke lov av eieren å komme til kiosken lenger.

I likhet med teksten er det også mye bevegelse i illustrasjonene. Horndal får dette fram blant annet gjennom en teknikk der det ser ut som om hun risper eller maler inn lyse streker på overflaten av bildene. Ettersom Julia husker fram og tilbake gjennom hele boka, står dette godt til innholdet i teksten. Fargebruken er frodig og stemningsskapende, og symbolene er mange. Det er også mye humor innimellom alt det sørgmodige, for eksempel i illustrasjonen av Julia som slenger tauet mens Stine og jentegjengen hopper. Der er Julia ikledd en teit kyllingdrakt, mens Stine har prinsessekrone, kule solbriller og strutteskjørt. De andre jentene har også kule solbriller og strutteskjørt, men er i tillegg utstyrt med trekkoppfunksjon på ryggene. En fin forlengelse av dette finnes i illustrasjonen til historien om da en av jentene, Nina, spør om ikke Julia kan få være med på en tur. Der ligger det en trekkoppnøkkel på bakken som det står skrevet ”Nina” på.

Klassisk og originalt
Boka beskriver klassiske mobbesituasjoner og en typisk mobber som ingen tør motsi. Men dette ser jeg som positivt fordi det gjør det lett å identifisere seg med Julia (eller med Stine for den saks skyld), og fordi boka blir et godt utgangspunkt for samtale rundt mobbing som tema. Det siste er det ikke bare jeg som har tenkt på. ”Boka brukes aktivt i samarbeid med organisasjonen Mobbfri Zone” står det bakerst i boka. Mobbfri Zone jobber med bevisstgjøring rundt mobbing, og har sommerfugler i logoen på hjemmesida si. Men det er ikke bokas nytteverdi som får meg til å å trekke fram superlativene. Det er først og fremst Horndals fasetterte illustrasjoner, men også Bjørklis særegne, poetiske språk, som gjør boka verdt å lese.