Hva er det med bror
Boktittel: Bror
Forfatter: Arne Svingen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2024
Antall sider: 192
Sjanger: Ungdomsroman
Arne Svingen har skrevet en fengende spenningsroman med et alvorlig bakteppe. Men den sliter med troverdigheten på flere områder.
Arne Svingen er en av våre mest produktive forfattere. I 2020 kom hans bok nummer hundre ut, og allerede da han debuterte i 1999, var det med ikke mindre enn to bøker. Siden har det gått slag i slag med flere utgivelser hvert år. Men kvantitet er ikke alltid forenlig med kvalitet, og Svingens nyeste utgivelse for ungdom, romanen Bror, er en bok som kan vitne om nettopp det. For det må ha gått litt fort i svingen denne gangen, og forlaget kan heller ikke ha tatt seg tid til å jobbe detaljert nok med manuset. Dermed er Bror blitt en fortelling som fungerer på overflaten, men ikke lodder så dypt som man kunne håpe på.
En bror med utfordringer
Vi treffer tenåringen Fred og den lille familien hans, som består av mor og storebroren Bastian. Om moren får vi ikke vite så mye, bortsett fra at hun jobber på Nille og går på noen hemmelige møter. Bastian får derimot mye plass i fortellingen. For det er noe med Bastian: noe som gjør ham annerledes enn de fleste andre brødre. Han doper seg nemlig på piller og andre farlige stoffer, og han har også havnet i en ganske stor økonomisk gjeld. Fred, som er bokens jeg-forteller, bestemmer seg sammen med kameraten Niko for å hjelpe Bastian ut av uføret. Og det skal bli en reise litt utenom det vanlige.
På ett plan er dette en psykologisk roman lagt til miljøer som er gjenkjennelige for de fleste. På et annet plan, som etter hvert blir tydeligere, er det en spenningsroman. Arne Svingen er en forfatter med svært god evne til å fenge og holde på sine lesere, og at han er en erfaren forfatter av historier med et visst spenningsnivå, merkes. Det er allikevel noe med prosjektet som blir litt halvveis. For det skal vise seg at mye av det som bygger denne spenningsfortellingen, også går på troverdigheten løs.
Karakterer uten karakter
Noe av det første jeg stusser over, er bokens hovedperson, Fred. Gjennom å gjøre ham til jeg-forteller, inviterer Svingen oss inn i den unge guttens tanker og følelser, som skildres nyansert og levende. Og selv om vi aldri får vite hvor gammel han er eller hvilken klasse han går i, skjønner vi fort at dette er en ganske ung person. Men han har en fabelaktig selvinnsikt, et velutviklet språk og en detaljert og nyansert bevissthet omkring sin egen komplekse livssituasjon som jeg i det hele tatt lurer på om er mulig å ha for en gutt på ja, la oss si, fjorten år.
Mens Freds refleksjoner og oppfatninger er detaljert skildret, er det en lang rekke elementer som forfatter og forlag må ha gått over med harelabb. Bare det at vi ikke vet hvor gamle Fred og Niko er, mens Bastians alder fastslås til nitten år, er litt rart. Bastian er også den eneste karakteren vi får noen ytre beskrivelser av. Jeg savner flere skildringer av hvordan de ulike karakterene i fortellingen ser ut; deres kroppsspråk, mimikk, eller andre trekk som kan hinte om hvem de er. Når jeg leser, er det vanskelig å se for seg disse karakterene, og jeg klarer ikke helt å leve meg inn i dem og det som skjer. Når det endelig dukker opp et par ytre beskrivelser av karakterer, skjer det helt mot slutten av boken. Det er noen mindre sentrale karakterer som beskrives, og beskrivelsene er ganske stereotype: En av Bastians skumle pengeinnkrevere har «blank skalle og skinnjakke», og kjæresten til Freds mor har «gul dress og gå[r] til en frisør som klipper altfor lite».
Hint, mysterier og løse tråder
Selv om Fred og Nikos prosjekt for å redde Bastian ut av rus og pengeproblemer i starten er et prosjekt vi kan oppleve som realistisk og lett å henge med på, kommer løsningen på problemene litt ut av det blå. Og løsningen er del av en rekke tilfeldigheter som passer litt for godt til at realismen i fortellingen bevares. På flukt fra Bastians pengeinnkrevere møter nemlig Fred, Bastian og Niko helt tilfeldig en dame som bor i et hus ute i skogen. Hun heter Lise og gir dem både mat, rene klær og senger for natten. Oppholdet, som varer et par-tre dager, utgjør en stor forandring for de tre guttene, særlig for Bastian. Lise har mistet datteren sin i en overdose, og nå vil hun satse alt på å redde Bastian fra det samme. Møtet med Lise er på mange måter fin lesning, men det overskygges litt av en gnagende følelse jeg får: Er det ikke veldig rart at tre unge gutter kan være borte fra familiene sine så lenge, uten at det går ut etterlysninger eller at de blir funnet av politiet?
I god spennings-ånd er dette også en fortelling full av hint og mysterier. Noen får vi svar på, andre ikke. Mors hemmelige møter viser seg å være bare hyggelige. Nikos familieforhold blir vi aldri helt kloke på. Er den mystiske onkel Jensen egentlig faren hans? Hvor er moren til Niko? Og ikke minst: Hvorfor har Bastian havnet på kjøret? Vi leser at traumatiske opplevelser kan utløse misbruk, og kanskje er dette et hint, men ut fra det vi leser om Bastian, kan han også ha ADHD. Her får vi ikke vite noen ting, og det er litt frustrerende.
Underholdende tross alt
Å skrive en spenningsroman er noe annet enn å skrive en psykologisk troverdig roman. Spenningsromaner overskrider de forventningene vi har til mer realistiske fortellinger. Her virker det som om Svingen har prøvd å kombinere de to sjangrene uten å finne noen god balanse. Når dette er sagt, så har Arne Svingen skrevet en ungdomsroman som tar opp et viktig tema, og som gjør det på en underholdende måte. Han forteller effektivt, og boken er både lettlest og fengende. Forfatteren har valgt å la handlingen foregå i en ikke navngitt by med omliggende landsbygd, noe som gjør at ungdommer fra hele landet kan gjøre dette til sin fortelling.