Tittel: Johannes Jensen føler seg annerledes
Tekst: Henrik Hovland
Illustratør: Torill Kove
Forlag: Cappelen
Årstall: 2003
Antall sider: 31

Hva er det med Johannes Jensen?

Et raskt overblikk i bokhyllen viser at det å være annerledes er et velbrukt tema innen barnelitteraturen. Jeg har for eksempel en bok om en kanin med skjeve ører. Jeg har bøker om å være homofil, sigøyner, skallet, for tykk, for tynn, for liten. Likevel er Johannes Jensen et nytt bekjentskap. En litt annerledes bok om å være annerledes.

Med overskriften ”Rå og motbydelig” annonserte Dagbladets anmelder Øystein Rottem for noen år siden at han skulle ønske han var blitt spart for Henrik Hovlands skjønnlitterære debut Amputasjon. Her benytter tidligere leiesoldat Hovland seg av en voldsestetikk som ble drøy kost for mange. Spranget over til barnebokformatet er derfor et stort et. For fortellingen om Johannes Jensen kan verken sies å være rå eller motbydelig. Tvert imot er denne billedboken både hyggelig og oppbyggelig.

Som tittelen peker på har Johannes Jensen en snikende følelse av å ikke være som de andre. Ikke bare når han spiser frokost, men også når han pusser tennene og bruker tanntråd, føler han seg annerledes. Dette til tross for at Johannes Jensen bor i en helt vanlig bygård. Han har slåbrok og tøfler og en jobb som saksbehandler på ligningskontoret. Johannes Jensen klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som gjør at han skiller seg ut. Kan det være fordi han bruker sløyfe istedenfor slips?

At Johannes Jensen er en krokodille omringet av ikke-krokodiller, unnlater teksten helt å nevne, og det er dette samspillet mellom tekst og bilde som gjør boken så leseverdig. Der teksten holder litt igjen, beveger illustrasjonene seg utover tekstens rammer og forteller noe annet og mer enn det som står skrevet. Når Johannes Jensen lurer på om han er adoptert, fordi han ikke ligner på noen i familien, presenteres et familiebilde som renner over sine bredder av krokodille–slektninger. Alle har det felles at de er til forveksling like unge Jensen. Når det fortelles at Johannes Jensen føler at folk stirrer på ham på bussen, imøtegår illustrasjonene dette ved å skildre en stappfull buss, der alle har nok med sine egne sysler. Ingen så mye som ser i Johannes Jensens retning.

Illustratør Torill Kove står bak animasjonsfilmen Min bestemor strøk kongens skjorter, og også her gir uttrykket hennes assosiasjoner til tegneserie eller tegnet film. Kove har en enkel, men poengtert strek. I avdempet pastell formidles den bekymrede Johannes Jensens kvaler så man både må humre og føle medynk med den grønne. Krokodillens kroppsspråk når han tropper opp på jobben med slips, men likevel ikke får innpass hos gjengen som står og slarver ved vannkjøleren, er bare ikke til å holde ut.

I sitt forsøk på å være som de andre, binder krokoen halen opp på magen, med det fatale resultat at han mister balanser og faller midt i Parkveien. Men på Oslo Legevakt møter Johannes Jensen den monumentale Doktor Fjeld, som nøkternt påpeker at: ”Noen har hale og noen har ikke hale. Noen er slik og noen er sånn”. Selv har doktoren for eksempel ganske store ører, (tilfeldigvis er doktoren en elefant), men det tar han med knusende ro.

Teksten ligger godt i munnen, slik en høytlesningstekst bør. Kombinasjonen av det realistisk fremstilte bybildet, med legevakt og ligningskontor, og den mosegrønne funksjonæren med sitt konstant fårete krokodille–glis, er egnet til å more også den voksne leseren. Undertegnede blir i hvert fall nesten litt rørt når Johannes Jensen til slutt feirer 17.mai med høyt hevet hode. Og en nydelig sløyfeprydet hale.



Skrevet av:
Kommentarer