Hva er ekte og hva er fake?

Agnar Lirhus’ ungdomsroman Hjerte hjerte hjerte er utgitt i samarbeid med Leser søker bok under hovedkategorien «Litt å lese». Den har et lett og tilgjengelig språk. Korte setninger, fragmentert og luftig oppsett, aktiv linjedeling, samt innslag av små Haiku-lignende dikt, gjør at romanen minner om poesi i formen. Teksten oppleves også intim og personlig, med førstepersonsforteller og assosiasjoner til dagbok-formatet.

Parallelle univers

I fortellingen møter vi en ikke navngitt hovedperson; en tenåringsjente som bor sammen med moren sin. Handlingen foregår over et døgn, hvor hovedpersonen bruker store deler av fritiden på telefon og pc. Det som skjer i den digitale verden fungerer som et parallelt univers til virkeligheten, livet flimrer av gårde med stadige avbrudd begge steder. Ja, som på ekte. Men hva er hva? Hvor går grensen mellom det som skjer her og nå, ufiltrert, til det som er iscenesatt og regissert? Og hvordan skal vi forholde oss til det?

Romanen omfavner flere spørsmål som er direkte knyttet til dagens digitale samfunn. Men alt blir ikke nødvendigvis besvart (heldigvis). Forfatteren skaper heller rom for leseren til å tolke selv.

Historien kretser etter hvert rundt en instagramkonto som jenta følger, med navn «Skilpaddeskall», som publiserer bilder og videoer om selvskading og depresjon. Det viser seg at Trude fra klassen også følger den samme kontoen. De to er egentlig ikke venner på skolen, men det oppstår likevel en form for fellesskap når de begge fortvilt ønsker å hjelpe Skilpaddeskall med problemene hennes. Men hva skal de gjøre? Dette viser til en kompleksitet i hvordan den digitale kommunikasjonen foregår, hvor en kan komme tett på hverandre, samt ha nære diskusjoner på chat og i kommentarfelt, samtidig som avstanden føles stor når det virkelig gjelder. Videre kan man lukke den ene skjermen med alle problemene, for så å gå inn i et annet rom, og se tv-serie med familien (hvor helt andre utfordringer får ta plass).

Kort og presist om vanskelig tema

Rammefortellingen er konkret og realistisk, med tematikk knyttet til psykisk helse, vennskap og sosiale medier. Romanen har i tillegg et metafunksjonelt aspekt, både ved bruk av referanser, blant annet til den kjente tv-serien «Friends» og til barneboken Brødrene Løvehjerte, men også gjennom stadige bruddstykker, slik virkeligheten er. Bilder, videoer og chat veves sammen med lyder og stemmer fra selve livet. Som når moren banker på døren til soverommet:

Det banker på døra til rommet mitt.

Mamma stikker inn hodet.

Hun smiler til meg.

– Vi kan vel spise kveldsmat sammen? spør hun.

Mamma river ost ved benken.

Jenteansikt blafrer over mobilen.

Spisse stemmer i AirPodsene.

Mamma knipser med fingrene.

– Hva?

Jeg tar ut den ene poden.

– Vil du ha ketchup på makaronien? spør hun.

Hvordan teksten er flettet sammen, med en stadig strøm av inntrykk, og med hverdagsstøyen som popper frem når man fjerner Airpodsene, blir et effektivt formgrep. Selv om boken er kort, med knappe 90 luftige sider, har den en tydelig retning. Ingenting føles overflødig. At referansene henvender seg både til en voksen tv-serie, men også til en barnebok, viser også til det å være i spranget mellom barn og voksen.

I’ll be there for you

Gjennom tv-serien «Friends» skaper forfatteren et bindeledd mellom generasjonene, mor og datter. Her blir 90-tallets populære vennegjeng stilt på linje med moderne følgere, likes og chat. Både likheter og forskjeller blir trukket frem. Lirhus legger også vekt på selve skuespillet i tv-serien, hvor blant annet Jenta påpeker at Rachel «spiller overrasket» når vennene arrangerer en fest for henne. Men seerne vet allerede at Rachel ikke er overrasket. Seerne vet at det er iscenesatt. Problemet som kan oppstå i sosiale medier er at det ikke finnes den samme etablerte kontrakten mellom avsender og mottaker, slik som vi har i fiksjonen. Dermed kan det også være vanskeligere å vite hva som er sant og hva som er usant, eller hvordan det man publiserer blir oppfattet. Det kan være lettere å bli påvirket av all informasjonen som stadig deles.

Om å se og bli sett

Johanne Hjorthol har laget forsidebildet på boken, med to bilder satt sammen og som står i forhold til hverandre. Det første bildet, av et øye, viser til den som ser og observerer. Dette bildet har et tydelig gjenskinn av blått skjermlys på øyet. På det andre bildet ser vi en person som sitter i skogen, uten at ansiktet vises, og med et kroppsspråk som assosieres med avstand og ensomhet. Bildet oppfattes som dramatisk og tåkete, men med et estetisk og instagramvennlig uttrykk.

At hovedpersonen ikke er navngitt er en understreking av at dette kunne vært hvem som helst, fordi det handler mer om tiden og samfunnet vi lever i. Tittelen henviser også til det evige jaget etter bekreftelse, som mange opplever med likes og hjerter på sosiale medier.

Forfatteren påpeker i etterordet at handlingen er oppdiktet, men er inspirert av virkelige hendelser, og da særlig dokumentaren «Selvmord på Instagram» som er vist på NRK. Boken har et alvorlig bakteppe, og viser til hvor lett sosiale medier kan være en trigger for mennesker som har det vanskelig. I etterordet blir det oppfordret til å søke hjelp om man trenger noen å snakke med, og det er informasjon om hvem man kan kontakte. Men også litteraturen kan være en inngang til dialog og felles forståelse. Hjerte hjerte hjerte kan på den måten bidra til å åpne opp dette viktige rommet for samtale.