Tittel: Vill
Tekst: Emily Hughes
Oversetter: Finn Valgermo
Forlag: Fortellerforlaget
Årstall: 2018
Antall sider: 34

Hva er et barn?

Vill er en enkel og samtidig interessant og tankevekkende bildebok om den ville jenta som ikke lar seg temme. Den lille fortellingen reiser store spørsmål om barndomssyn, men slutten er for tydelig.

«Ingen husket hvordan hun kom til skogen, men alle visste at det var riktig». Som Mowgli vokser den lille jenta opp i skogen, blant dyrene: Fugl lærer henne å snakke, bjørn lærer henne å spise, og rev lærer henne å leke. Det er alt hun trenger å vite – og med nærmest bibelsk klang bekrefter den tilbakeholdne verbalteksten jentas tilfredshet: «Og hun forsto og var glad». En dag blir hun hentet ut av skogen av en mann og en kvinne. De prøver å få henne til å snakke, spise og leke som andre barn – men til liten nytte: «Og hun forsto ikke, og hun var ikke glad». Hun gjør opprør og drar tilbake til skogen igjen. Til forskjell fra Mowgli blir hun altså ikke temmet.

Nettopp dette gjør fortellingen interessant, selv om motivet – spenningen mellom natur og sivilisasjon – er velkjent. Hawaiisk-britiske Emily Hughes er en anerkjent kunstner og illustratør, men Vill er foreløpig den eneste bildeboka som er utgitt på norsk. Den kom ut i England i 2013. Samme år kom Lisa Aisatos Fugl, og de to bøkene har noen fellestrekk: På hver sin måte utfordrer de leseren ved at hovedpersonene nettopp ikke tøyles, men isteden velger en tilværelse utenfor et sivilisert fellesskap.

Vill_side_15-kopi

Omvendt dannelsesfortelling
Vill har en enkel struktur, nærmest som en omvendt dannelsesfortelling: Jenta er hjemme der hun egentlig er borte, og det skjer ingen utvikling med henne, til tross for menneskenes iherdige forsøk. For dem er hun naturligvis en sensasjon, noe avisen på bordet understreker med overskriften «Kjent psykiater behandler villmarksbarn». Behandlingen er riktignok aldeles feilslått: «De gjorde alt galt!», slår teksten enkelt fast – og det er lett å se. (Det absurde i at jenta skal lære språk ved at forskeren peker på plansjer på veggen, kan dessuten være en kritisk kommentar til denne formen for undervisning av små barn.)

Samspillet mellom tekst og bilde fungerer godt og gir boka stor rekkevidde: Lite tekst gjør at den når langt ned i alder, mens detaljer og fortellinger som bare ligger i illustrasjonene, utvider boka og inviterer også eldre lesere med. Dessuten er det et godt grep å la illustrasjonene fortelle, all den tid det er et viktig poeng at denne jenta nettopp ikke bruker – eller ikke har bruk for – verbalspråket. Slik speiler form og innhold hverandre.

Barndomsforestillinger
Boka åpner for flere mulige tolkninger: Til tross for enkel struktur og lite tekst, er ikke Vill bare en uskyldig og søt bildebok for de yngste, særlig på grunn av de innholdsrike illustrasjonene. Når jenta er i ustyrlig slåss-lek i et revehi under et stort tre, til teksten «Rev lærte henne å leke», ser vi knokkelrester og en hodeskalle etter et menneske. Jenta ser rett mot den – men er uanfektet. Det fredfulle uttrykket hun har på det neste oppslaget, der hun hviler hodet mot det samme treet, bekrefter villskapen: Hun kjenner åpenbart ikke noe slektskap med menneskearten.

Bokas framstilling av det ville barnet bringer fram ulike barndomsforestillinger: Spenningen mellom barnets lek og voksenverdenens forventninger til hva et barn skal være, er interessant, og boka kan leses som et forsvar for den viltre leken og en advarsel til voksne som vil tøyle barnets trang til frihet og utfoldelse. Den kan også leses som en fortelling om å komme til en ny og fremmed kultur der man ikke kjenner til kodene: «De gjorde alt galt!» er slik sett betegnende for den fremmedgjøringen som må oppstå når adferden som er naturlig for en, blir betraktet som ugyldig.

Domestiserte dyr – vill jente
Menneskenes hund og katt nevnes aldri i teksten, men i illustrasjonene spiller de til gjengjeld svært viktige roller. Til å begynne med er de bare der, kuet på hver sin måte, ja, de er langt mer kuet enn jenta der de sitter pent ved spisebordet, mens hun sitter oppå. Vi aner imidlertid raskt at det er en forbindelse mellom dyrene og jenta, som om jentas nærvær vekker villdyret i dem. På oppslaget der jenta har fått tildelt et dukkehus hun skal leke med (et tydelig uttrykk for at de voksne forsøker å presse henne inn i forhåndsbestemte forventninger til hva små jenter skal leke med, og hvordan), ser vi at dyrene stadig spiller en mer aktiv rolle: Katten sitter oppå en bamse, hunden har en hodeløs dukke i munnen.

Vill_side_26_27-kopi

Til slutt protesterer jenta: «Nok var nok!». Påfølgende oppslag har ikke tekst i det hele tatt – her ser vi bare spor etter hvordan hun har rasert huset, før vi på det neste oppslaget ser henne ridende på hunden og med katten på sprang. Hun er naken og fri og har et lykkelig smil om munnen, og det har jammen dyrene også: De er naturvill natur, og sammen drar de tilbake der de hører hjemme: «Alle husket hvordan hun dro, og alle visste at det var riktig».

Unødvendig avslutning
Jeg skulle ønske boka stoppet her; det ville kommunisert godt med det første oppslaget og rammet fortellingen fint inn. Min eneste innvending mot boka handler nettopp om avslutningen: At det siste oppslaget viser jenta i fri utfoldelse, hengende opp ned i et tre, med ulike dyrearter i skjønn forening som ser begeistret på henne, alle i harmoni med hverandre, er en unødvendig forsoning – og verbaltekstens forklaring framstår som påtatt og overflødig: «Fordi du ikke kan temme noe som er så vilt lykkelig …». Språklig sett er setningen heller ikke god: Den bryter med formen til den øvrige teksten ved plutselig å henvende seg til et «du», og dessuten med en direkte pekefinger. Å avslutte med utelatelsesprikker virker også forstyrrende, som om boka insisterer på at man ikke skal gjøre seg ferdig med den, ja, som om den vil legge samtaler i munnen på høytleser og barn. Boka inviterer til samtale uansett – og det er synd at Vill ikke viser leserne tillit helt til slutt.

 



Skrevet av:

Kommentarer