«Hva er feil med dette bildet?»

«Hva er feil med dette bildet?»

Boktittel: Norske mesterverk. Fargeleggingsbok

Forlag: Kontur Forlag

Årstall: 2016

Antall sider: 64

Ullent tenker jeg på en filmscene fra «Falling Down» (1993). Et foto av en perfekt hamburger i en fastfoodrestaurant og kunden som med hamburgeren i hånden uttaler «Hva er feil med dette bildet?». Møte med denne fargeleggingsboken er litt sånn.

Kan det bli norskere? Fjord, fjell, felespiller, bunader og stavkirke. Tidemand og Gude sitt ikoniske maleri «Brudeferd i Hardanger» (1848) inneholder alle disse ingrediensene. Maleriet er kjent fra utallige eksponeringer i og utenfor kunstverden, og det er valgt som forside på fargeleggingsboken «Norske mesterverk».

Kjenner du din Tidemand og Gude ser du at noe er annerledes med bildet på forsiden. Detaljering og fargevalør er sterkt forenklet i forhold til originalen. Fine, nesten usynlige penselstrøk og små fargeflater er byttet ut med større fargevolum. Der hvor originalen gir illusjon av dybde og romfølelse, gir den digitalt fargebehandlede forsideversjonen av maleriet et tydelig flatt uttrykk med assosiasjoner til glatt silketrykk à la Andy Warhol. Illustrasjonen viser at bildet også endrer karakter når farger og former endres, et pedagogisk grep for enkelt å vise at dette er en bok hvor bilder bearbeides og ikles nye farger.

Tidemand og Gude: «Brudeferden i Hardanger». Foto: Nasjonalmuseet
Tidemand og Gude: «Brudeferden i Hardanger». Foto: Nasjonalmuseet

Med tittelen «Norske mesterverk» (som med unntak av undertittelen like gjerne kunne ha vært tittelen på et kunsthistorisk bokverk) oppfordres en til selv å «fargelegge mesternes verker og gjenskape noen av Norges mest kjente malerier». Sitatet er hentet fra bokens bakside, hvor en også kan lese at boken er «en leken og morsom innføring i mange av Norges mest kjente og kjære kunstneres arbeider». Målgruppen er barn og voksne.

«Brudeferd» før og nå

I 1975 laget den norske kunstneren Rolf Groven sin egen versjon av Tidemand og Gude sin iscenesettelse av nasjonen Norge (viktig for datidens nasjonsbygging, hvor en var opptatt av å finne frem til det spesifikt norske). Med tittelen «Fritt etter Tidemand og Gude» byttes idyllen fra 1800-tallet ut med en fremtidsdystopi hvor den vakre Sørfjorden i Hardanger skjemmes av søppel, oljesøl, en havarert fiskeskøyte, en boreplattform og store oljetanker påført oljegigantenes logoer.

En kan si at Groven bygger videre på nasjonalromantikernes nasjonsbyggingskonsept. Han setter bildet inn i en politisk kontekst, og med det belyser han også vesentlige aspekter ved kunsten en i vår tid gjerne først og fremst fremholder for sin skjønnhet. Det handler om iscenesettelse, eller tolkning, om en vil. Og i dette tilfellet om en invitasjon til, gjennom å fargelegge bilder som «Brudeferd i Hardanger», å gjenskape noen av våre mest kjente malerier. Spørsmålet er likevel: I hvor stor grad gis tegneren (leseren) rom for gjenskaping og egen kreativitet i fargeleggingsboken «Norske mesterverk» (hvor Rolf Groven sin versjon ikke har blitt lagt under (fargeleggings)kniven…)?

brudeferdhardanger-tegning

Design og innhold

«Norske mesterverk» inneholder 29 tegninger. Enkle strektegninger utformet med tynn, svart kontur i en tørr og nøktern gjengivelse av malerier opprinnelig utført av 19 kunstnere: 16 menn og to kvinner. Hovedtyngden av utvalget daterer seg fra 1880- og 90-årene med ytterpunktene 1832 (J. C. Dahl «Skipbrudd ved den norske kyst» (feilaktig kreditert Adolph Tidemand), og «Kari – Motiv fra Sunde» av Nikolai Astrup fra 1917. Tidsrammen sammenfaller med nasjonalromantikk og realisme; fremveksten av modernismen i norsk kunst, uten at dette gjøres til tema i boken. Den kaster hverken lys over variasjon og spredning i teknikk, stilhistorie, ideologi eller kunstnerskap. Og den sier ingenting om kriterier eller konsept for utvalg og bokidé. Kort sagt inneholder den «kun» 29 svart hvitt-tegninger. Et bokdesign med en tegning pr. oppslag og rivekant slik at en enkelt kan kan fjerne tegningen. En bok klar for fargelegging og for opphenging av eget «mesterverk».

Premiss – et indre, visuelt bibliotek

En er altså overlatt til en variant av Alf Prøysen sin strofe fra sangen «Du skal få en dag i mårå», sitat: «med blanke ark og fargestifter tel». Bortsett fra at det hvite arket allerede har fått et design, og en selv må skaffe til veie fargestiftene.

 

Krohg
Originalen er Christian Krohg: «Leiv Eiriksson oppdager Amerika»

 

Alene står en også om en ikke allerede innehar et indre, visuelt bibliotek med inngående kjennskap til originalverkene. I motsetning til andre bokutgivelser under konseptet «fargelegg kjente verk fra kunsthistorien» inneholder ikke denne boken referanser til eller fotogjengivelser av originalbildene, ei heller info om hvor en kan se bildene i virkeligheten eller på internett (og det til tross for at de fleste av verkene i boken tilhører Nasjonalmuseet og finnes digitalt tilgjengelig i deres utmerkede netttjeneste; http://samling.nasjonalmuseet.no). Boken har riktignok en kolofon med opplysninger om verk og kunstner. Informasjonen er plassert bakerst i boken og under den enkelte tegning. Men som det gjelder for tekstmengden forøvrig er også denne barbert ned til et minimum: Den inneholder tittel på norsk og engelsk, navn på kunstner og når det er malt. Ingenting om maleriet er i privat eller offentlig eie, teknikk, mål, genre osv.

Aktivitetsbok for hvem?

En kan spørre seg om et rop etter fakta og bakgrunnskunnskap er et relevant savn eller kritikk for en bok i genren fargeleggingsbok. Poenget er at boken utgir seg for å være noe mer. Den inviterer tegneren til gjenskaping, og den pretenderer å være en innføring i en vesentlig del av Norges kunsthistorie. Er det da tilstrekkelig å kun tilrettelegge for fargelegging av et vilkårlig (?) utvalg av kjente malerier? Hvorfor velge bort kunstformidlingsoppdraget boken selv aktualiserer? Riktignok skal innføringen være «leken og morsom» men blir boken mindre leken og morsom om den også gir tegneren mulighet til å være en leser? Muligens relaterer utelatelsen av tekst og referanser seg til en problematisering av brukergrensesnitt: Hvilket nivå skal en legge seg på når boken ønsker å henvende seg både til barn og voksne? Dette er ikke en lærebok i hvordan tegne eller skape kunst. Det er ikke en kunstbok. Og det viser seg at det heller ikke er en bok om kunst. Det er en aktivitetsbok. Spørsmålet blir da: For hvem?

Å gå over streken

Hvordan henvende seg til den potensielle fargeleggertegneren i et hav av fargeleggingsbøker for voksne med lovnader om anti-stress og harmoni i våre urbane liv? Det er ikke bare bokbransjen selv som har latt seg forbløffe over den enorme interessen for igjen å finne tilbake til sin barndoms syssel – å sirlig fargelegge innenfor streken. Å gi farger til andres design i forsøket på å mestre en stødig hånd, flid og konsentrasjon. (Om du da ikke tilhørte den gruppen av mer uvørne barn som så seg såre fornøyd med et resultat hvor fargeblyanten fritt fikk bevege seg både innenfor og utenfor streken). Men fargeleggingsbøkene som nå tar verden med storm er ikke av typen kroppslig action painting (handlingsmaleri) à la Jackson Pollock. Det dreier seg mer om en innadvendt utforsking hvor målet er å senke tempoet og fordype seg i fargeleggingsøvelsen. Kanskje er dette også barnas motivasjon, eller fascinasjon, for å tegne og fargelegge. For muligheten er jo alltids der – en trenger ikke kun å fargelegge, en kan også tegne, og dermed tilføre og endre. Eller hvorfor ikke gjøre som performancekunstneren Marina Abramovic? I 2013, 120 år etter at Edvard Munch malte «Skrik» (1893), inviterte Abramovic Osloborgere til selv å skrike ut sine følelser foran landskapet Munch referer til i sitt maleri. «The Scream» (2013) er ikke gjengitt i «Norske mesterverk». «Skrik» er det.

skrik

 

Annette Marandon