Hva gjør de voksne når vi ikke ser?

Bakvendtland og «De voksnes fest»

En velkomponert, tvetydig miks av mundus inversus og barns fascinasjon for hvordan de voksne «egentlig» har det

I Andrés tanker
Det finnes et dikt av André Bjerke fra samlingen «Den hemmelige sommer» (1951) som heter «De voksnes fest». Diktet er skrevet i andre person, men er så fullt av erfarte detaljer at man raskt leser det selvbiografisk. Diktets gjentatte spørsmål er hva det er som forårsaker latter, sang og gåtefullt surr der nedenunder, dette «fjerne og forbudte konkyliedyp» av lyder. Moralen i diktet er så god at jeg sparer den til slutt, men det føles i alle fall riktig å velge Bjerke og barnets fascinasjon som innfallsvinkel til denne billedboka.

Sams ansvar
Terje Borg (54) er reklamemann; på cv’en har han oppdrag fra Verdikommisjonen og tekster for Unni Wilhelmsen. Dette er Borgs bokdebut. Inger Lise Belsvik (49) har illustrert nærmere 30 bøker, men dette er visst første gang hun er på Gyldendal, tidligere har hun en lang rekke fine bøker på Samlaget, særlig billedbøker av moderne lyrikklassikere som Vesaas, Hauge, Eggen og Garborg.

I bøkenes verden er vi mest vant til delt ansvar: én skriver teksten, og én illustrerer. Anekdoter og samtaler med kunstnere har lært meg at skottene selvsagt ikke alltid er så vanntette som tittelsiden tyder på. Men her er det i alle fall eksplisitt annerledes: Begge opphavspersonene er sams kreditert for både tekst og bilder. Uten at jeg vet noe om det, vil jeg gjette at det kan komme av at Borg har tatt med seg en team- og prosess-arbeidsform fra reklamebransjen.

Emnet «de voksnes hemmelige liv» har vært behandlet før. Jeg husker særlig Anne B. Ragdes og Kjell E. Midttuns billedbok Vet du hva de voksne gjør om kvelden mens du sover? fra 1989.

Voksne er rare
Strukturen i boka er bygget opp med en dobbeltsides anslag («voksne er rare»), 6 x 2 dobbeltsider hvor barna som fører ordet spekulerer på om de voksne gjør voksenting eller barnslige ting når barna ikke ser, deretter et brudd over i et oppslag med en 5-6 ruters tegneserieaktig sekvens om hva de voksne gjør når de skal legge seg, og så til sist oppslaget som gjenoppretter harmonien: voksenøyet i barneromsdøra, og replikken «natta, unger».
At voksne er «rare» beskrives i anslaget med tre eksempler: at de ikke sklir på gelender, at de ikke bryr seg om å eie en ballong, og at de ikke klatrer i klatretrær. Så begynner de seks parene med alternativ voksenadferd, hvor hver av de to alternativene fyller en dobbeltside:

Koser de seg med fisk og kokte gulrøtter, eller tar de fram potetgullet?
Støvsuger de støvdotter, eller finner de monstre under senga?
Går de ut med søple, eller drar de og henter flere penger? (bildet viser mor med tyvemaske på)
Ser de på farlige filmer, eller leker de putekrig?
Bader de så lenge at de får skrukkehud på hendene, eller trener de på karate i badekåpene sine?
Plystrer de gamle sanger, eller kysser de på munnen?

Voksne er enda rarere
Det ser ut som et mønster at flere av de seks adferdsalternativene egentlig ikke er spesifikt voksne. De første alternativene (fisk eller potetgull; og støvsuge kontra dikte opp monster) inneholder et typisk voksenaktig alternativ. Når det gjelder noen av de andre alternativene er det ikke like innlysende for meg hva som er mest voksent, i betydningen fornufts-styrt. Å være tyv har vel aldri vært helt fornuftig; og er det egentlig særlig voksent å se skumle filmer eller ligge lenge i badekaret? Når det gjelder de angivelig skumle filmene er det også et moment at bildet avslører og besvarer undringen: de voksne ser en animasjonsfilm for barn, med nokså harmløse larver, mens de gjemmer seg bak putene. Jeg var først tilbøyelig til å tenke på dette som en svakhet ved teksten, men etter hvert er jeg usikker: denne tvetydigheten, hvor ingen av alternativene er fornuftige og typisk voksne, må vel være et bevisst grep fra Borg og Belsvik?

… men også trygghetsskapende til slutt
I det øyeblikket voksne går over fra å være fornuftsstyrte, til å oppføre seg barnslig, er vi i og for seg på vei inn i et mundus inversus en oppnedsnudd verden, et bakvendtland. En stund tenkte jeg på denne boka som en bakvendtland-historie; men det totalt bakvendte – at barna er voksne, mens de voksne er barnslige – forekommer i liten grad her. Det er jo heller ikke i handlingen at de voksne er barnslige, men i barnas tankelek. Denne tankeleken begynner med observasjoner, føres innom et tenkt bakvendtland av komiske spekulasjoner før den avrundes i det trygge: de voksne er i alle fall voksne nok til å våke over barna sine når barna har lagt seg.

Bildene: Verfremdungseffekt
Bildene i utført i en collage-teknikk, hvor sammenføyningene og montasjen er bevisst synliggjort, Denne måten å jobbe med bildene på er vanlig forekommende i billedbøker nå, og jeg har tidligere kalt en slags Brecht’sk verfremdungseffekt, det vil si at man bevisst forlater ambisjonen om virkelighetsgjengivelse, og uten forestillelse presenterer bildene som nettopp skapte bilder med synlige spor av prosessen: montasjer og sammenføyninger.

Finale: Bjerke igjen.
I diktet «De voksnes fest» skildres først barndomsminnene gjennom seks strofer: lydene nedenfra, den forsmedelige tilstanden av uvitende barnlighet, og den intense, fantasieggende nysgjerrigheten. Så avrundes diktet med to strofer fra voksenlivet og nåtiden: Din fangetid er endt, du er selv kommet ned i stuen.

Moralen er at voksenverdenen ikke er så spesiell, eller verdt å trakte etter; det er fantasiene om den som gjør den magisk:

Nu vet du hva som skjer

På de voksnes fest.

Nu vet du at havets hemmelige verden ikke er vunnet, men tapt.

Det var ikke de der nede som levet
I det du hørte fra dypet den gang.
I deg var festen, konkylien og havfruen […]

Dem og oss
Og helt til slutt: Boka er en av få som henvender seg fra barn til barn på baksideteksten: ”Hva er det de voksne egentlig gjør om kvelden, etter at de har lest godnatteventyr for oss?” Bemerk oss!