Hva handler den om?

Hva handler den om?

Boktittel: Hva handler den om?

Forfatter: Max Estes

Forlag: Cappelen Damm

Årstall: 2012

LEKE MED BOKA I Hva handler den om? er en liten storhodet mannsling den undrende

LEKE MED BOKA

I Hva handler den om? er en liten storhodet mannsling den undrende veiviser inn i, gjennom og ut av ei bok. Vel ute igjen har han stilt spørsmål på spørsmål på spørsmål og er forblitt like klok. Lærer en ingenting av bøker lenger?

Bøker med et metaperspektiv på boka som medium er i vinden. I 2011 utga Aschehoug Lane Smits Det er en bok og Mangschou Hervé Tullets En bok (se vår anmeldelse). Denne lekende utforskingen av mediet tilhører tilsynelatende medierevolusjonens tid. På samme måte som vi kan se for oss Det er en bok og En bok som ironiske apper – altså som noe annet enn de bøkene de proklamerer seg som, kan vi se for oss en digital versjon av Max Estes Hva handler den om?. Men på et lesebrett vil ”den” i tittelen miste sin tvetydighet og bare henvise til boka som fortellingsunivers og gjennomgangsfigur på en rekke skjermbilder, ikke også til en bok som leseren holder i sin hånd. Sånn sett er den best som ordentlig bok.

Fortellingen begynner på forsidebildet og går over 19 opplag, før den avsluttes på baksidebildet. Dette er en ”hjemme – borte – hjemme”-historie, hvor ”hjemme” befinner seg utenfor boka og ”borte” er den rare verden inne i boka. Denne rare verden blir på fikst tvetydig vis både fortellingens rare verden og bokmediets.

På forsidebildet står en liten stilisert mannsling med stort hvitt hode, gul skjorte og blå bukser på en stige og strekker seg for å se inn i en bok. Forfatternavnet Max Estes står nederst til høyre på boka, som om det er forfatternavnet også til den boka som mannslingen skal til å krype inn i. ”Hva handler den om?” står det i snakkeboblen over mannens hode. Det er åpenbart nysgjerrighet og utforskertrang som driver mannslingen til å krype gjennom hullet, inn i boka.

Det første mannslingen gjør vel inne i boka, er å si ”Hallo? Noen hjemme?” Et naturlig spørsmål når en har forvillet seg inn i et fremmed rom hvor en ikke helt vet om en har rett til å befinne seg, men hvem forventer mannslingen skal være til stede i boka? ”Dette må være veien videre” står det å lese i snakkeboblen på neste side hvor mannslingen stirrer på ”eseløret” som åpner mot neste oppslag. ”Hva betyr dette?” er mannslingens kommentar der han med hendene i lommen vandrer forbi kolofonsiden. Spørsmål på spørsmål på spørsmål. På neste oppslag både illuderes tittelsiden og er tittelsiden. Hva handler den om?” står å lese som boktitler pleier å stå å lese, mens mannslingen er fremstilt stående under tittelen med utslåtte armer mens han utbryter ”Det lurer jeg også på!”. (Spørsmålet leseren kan stille seg, er vel hvordan mannslingen vet at han er inne i en bok, når han også tror at det befinner seg talende vesener i bøker og han ikke kjenner mediets konvensjoner, som for eksempel en kolofon?)

På neste grønne oppslag står mannslingen med hendene i lommene og stirrer på et hvitt tau som krøller seg over den grønne siden. ”Hva gjør dette tauet her?”. Kanskje henspiller tauet på en lesesnor? Det knytter seg i hvert fall til kanten av arket, og når mannslingen drar i den, kommer neste oppslag fram. ”Hva? Den første siden er ikke ferdig ennå!” utbryter han, der han står i en uferdig tegning. Siden dette alt er det femte oppslaget, er mannens lokalisering av ”første side” besynderlig. Forestillingen om at en ferdig side i en bok, kan være en uferdig bokside i en fortelling, er mindre besynderlig.

Neste oppslag lar seg ikke så lett innlemme i bokuniversets logikk: Mannslingens hode kommer til syne i et hvitt felt som er omgitt av en mettet svart flate. ”Og her er det helt mørkt!” lyder snakkeboblen i det svarte. Kanskje er det mørket i den lukkede boka, det henspilles på? Mens det neste oppslag, derimot, er helt på prikken: Skyggen av et stort hode folder seg ut over midten av det, mens mannslingens snakkeboble ytrer ”Se, der er det en leser! Vet du hva denne boka handler om?”. Leseren jager sint mannslingen bort fra boka. Han løper unnskyldende bortover boksiden hvor en kan lese bruddstykker om Katten, Reven og Pinocchio. Deretter er det som om boka går i oppløsning. Mannslingen sitter fast i bretten på et opplag hvor den rosa siden er istykkerrevet. På mannslingens videre jakt etter stedet der historien begynner, er sidene revet i stykker, rekkefølgen på dem feil, bokstavene feid sammen i en haug, siden er på hodet eller for korte, kapittel 2 begynner selv om det ikke har vært noe kapittel én, og så videre. Mannslingen kommer til slutten av boka i en tilstand av stor forvirring. Den nysgjerrigheten som drev ham inn i boka, er blitt grundig frustrert, og han kan trolig ikke svare på spørsmålet som stilles ham av en jenteskikkelse fra utsiden av den: ”Hvordan slutter den?” Spørsmålet er ikke enklere når det rettes mot leseren av Hva handler den om?.

Hva er så dette? En elegi over bokmediet, som ikke lenger er en kilde til trygg erkjennelse, sikker komposisjon, kronologi og fortellingsstruktur? En lek med et medium som har mistet sitt innhold til internett? Her er boksidene rundt den undrende mannslingen påfallende tomme og så fargemettede at det ikke er plass noe der heller. Varsler denne absurde fortellingen fortellingens død? Eller stiller den på en lekefull måte vanskelige filosofiske spørsmål om mening? Hva handler den om? er både søt og absurd, og forunderlig for den som er tilgjengelig for dens lek. (”Hallo! Noen hjemme?”)

Det er en bok og En bok er henholdsvis amerikansk og fransk. Denne typen filosofiske medierefleksjoner utgis altså ikke bare i Norge hvor innkjøpsordningen skaper helt særegent gunstige forhold for den eksperimenterende bildeboka som i like stor grad henvender seg til voksne som til barn.

Inger Østenstad