Shel Silversteins Det gavmilde treet ble utgitt for første gang i 1964. Siden da har boka blitt utgitt på mer enn 40 språk, og trykket i 8,5 millioner eksemplarer. Men selv om boka har blitt en bestselger i mange andre land, har den aldri fått noe stort gjennombrudd i Norge siden den kom ut i 2014. Kanskje er det på tide å ta boka i nærmere ettersyn?
Selv hadde jeg bare en vag fornemmelse av hva slags bok det var snakk om da det klare, grønne omslaget med boblen «Et tre blir plantet hver gang noen kjøper denne boka» i hjørnet dukket opp i postkassa mi. Noe med at det var en bok som folk enten elsket eller hatet, kanskje litt som Alkymisten av Paolo Coelho, bare for barn? Jeg møter alltid bøker som påstår å formidle stor livsvisdom med en viss skepsis, og Det gavmilde treet plasserer seg greit i den kategorien med denne baksideteksten: «Dette er en fortelling som får selv voksne menn til å gråte. Shel Silverstein har skapt en lignelse som vil bevege alle som ikke har et hjerte av stein (…) Blir ofte nevnt i samme åndedrag som Den lille prinsen og Til Huttetuenes land». Ingen frykt for å skru opp forventningene der, altså! Men om jeg var noe skeptisk, hadde ikke den snart tre år gamle datteren min de samme fordommene, og insisterte på å lese boka umiddelbart. Dermed rigget vi oss i sofaen og satte i gang med lesinga.
En minimalistisk bok
Så hva slags bok er Det gavmilde treet? På mange måter er det en minimalistisk og tidløs bok. Illustrasjonene er enkle, i svart-hvitt, og sentrert rundt det samme treet og den samme gutten, med små variasjoner som på subtilt vis levendegjør treet – greiner som strekker seg og blader som blir gjemmesteder. Teksten består av korte, repeterende setninger, og rytmen ligger godt i munnen også i den norske oversettelsen av artisten Siri Nilsen.
Det gavmilde treet handler om et vennskap mellom en gutt og et epletre. «Det var en gang et tre … og hun elsket en liten gutt», begynner boka. «Og gutten elsket treet … veldig høyt,» står det videre. «Og treet var lykkelig.» Hver dag kommer gutten og klatrer i treet, samler blader, svinger seg i greinene og spiser epler. Men det som begynner som et enkelt og ukomplisert vennskap, tar snart en mørkere vending. For når gutten blir ungdom og senere voksen, er han ikke lenger interessert i å klatre eller leke. Treet blir fylt av savn etter ham, men når gutten endelig kommer tilbake, er det noe nytt han vil ha: penger. «Ta eplene mine, Gutt, og selg dem i byen. Da får du penger og da blir du lykkelig», sier det gavmilde treet. Og gutten gjør som det sier. «Og treet var lykkelig», står det på neste side, for å kunne hjelpe gutten. Men det stopper ikke der. Når gutten kommer tilbake og vil bygge seg et hus, gir treet ham alle greinene sine. Og som om ikke det var nok – når gutten på sine eldre dager vil ha en båt, tilbyr treet ham selve stammen sin. Og gutten hugger det villig ned og seiler bort.
Lykkelig … men ikke egentlig
Her måtte vi stoppe opp da jeg leste boka for datteren min. «Hvorfor tar han vekk treet?» spurte hun mens hun stirret på illustrasjonen av den sørgelige stubben som stod igjen. «Fordi han vil bygge seg en båt,» svarte jeg. «Men hvorfor tar han vekk treet?» spurte hun igjen, mer insisterende denne gangen. Jeg hadde ikke gitt henne et tilfredsstillende svar, fordi boka ikke gjør det. Hvem vil vel bytte et levende tre, og attpåtil en bestevenn, mot en livløs båt? «Og treet var lykkelig …», står det på neste side i boka. Men så korrigerer fortellerstemmen seg selv: «men ikke egentlig». For treet står igjen med ingenting, og da gutten kommer tilbake som en gammel mann, har det ikke annet å tilby ham enn en stubbe å sitte på.
Leseren, derimot, går ikke tomhendt fra lesinga, men sitter igjen med en haug med spørsmål. Hvor mye kan man forvente seg av en venn, om den så er et tre, og hvor selvoppofrende er det riktig å være? Kan gutten noen gang ha elsket treet når han hugger det ned på den måten, eller var vennskapet hele veien ensidig? Spørsmål det er vanskelig å diskutere med en nesten-treåring som helst leser handlingen konkret, men som må være perfekte for eldre barn fulle av nysgjerrighet og undring.
Mennesket og naturen
Det gavmilde treet er en lignelse, slås det fast i baksideteksten. Men en lignelse for hva? En vanlig fortolkning er at boka handler om forholdet mellom mennesket og naturen, en tematikk som kjennes stadig mer aktuell. På ferie i Puglia i Italia i sommer ble himmelen farget grå av røyk fra skogbranner mens datteren min plasket i vannkanten. I Norge ble nyhetene om ny, omfattende oljeleting i Nordsjøen slått opp som noe å feire, uten en eneste notis om det planlagte grønne skiftet.
Hvis vi tolker treet som metafor for naturen og jorda og gutten som metafor for mennesket, speiler boka på treffende vis den holdningen det moderne mennesket har til naturen og jorda; som noe vi kan dra nytte av, som skylder oss noe, snarere enn noe vi må ta vare på, konservere for kommende generasjoner. I hjembyen min Milano er konsekvensene av klimaendringene allerede i ferd med å bli tydelige. De stigende temperaturene og stadig flere hetebølgene krever umiddelbar handling; innbyggerne er desperate etter skygge. Men når nye trær blir plantet langs bilveier og fortau, for så å tørke inn igjen om de ikke blir vannet ofte nok, er det selvsagt bare plaster på en skade som er langt mer omfattende. Kanskje kan Det gavmilde treet fungere som en advarsel til kommende generasjoner, om hva vi kan bli stående igjen med om vi glemmer naturens egne behov i vår egen søken etter suksess og materialisme. I så fall er Det gavmilde treet en viktig bok, som kan danne utgangspunkt for samtaler om verdien av naturen rundt oss – og viktigheten av å bevare den, også for generasjonene som kommer etter oss.
Oppofrende foreldreskap
Finnes det andre tolkninger også? Når jeg ser ned på datteren min og rotet hun har etterlatt seg på gulvet foran oss, som jeg vet at jeg selv vil bli nødt til å rydde opp, tenker jeg at Det gavmilde treet kanskje også handler om foreldreskap. At treet kan leses som en oppofrende forelder som setter egne behov fullstendig til side for å gjøre barnet sitt lykkelig. Men et slikt foreldreideal er det lenge siden vi har hatt i Norge – nå om dagen vil de fleste være enige om at en god forelder er en som også tar vare på seg selv. Om jeg skal tolke det slik at boka vil formidle noe om å være forelder, tenker jeg derfor at det må være det motsatte: en advarsel om hvor skadelig det kan være å viske seg selv og sine egne behov helt ut.
Så kan man spørre seg om dette er en for voksen tolkning – om barnet vil se det på den samme måten. For det er først og fremst treet som snakker i Det gavmilde treet, og treet klager ikke over sin egen selvoppofrelse. Når boka er blitt kritisert og blitt gjenstand for kontroverser, er det gjerne dette som står i sentrum for kritikken. For hva slags budskap er det egentlig som, når vi leser boka ord for ord, blir formidlet her?
Mangel på en motstemme?
Særlig slutten på boka har skapt mye uenighet. Kritikerne mener at treet gjør seg til representant for den svake parten i forhold preget av kontroll og psykisk vold – den ettergivende, selvutviskende parten, som ikke yter motstand, mens gutten gjør seg til representant for den manipulative, utnyttende sterke parten.
I 2020 ga dramatikeren Topher Payne ut en alternativ slutt på Det gavmilde treet, som fremdeles ligger ute til gratis nedlastning, under tittelen «Treet som satte sunne grenser – en alternativ slutt på Shel Silversteins Det gavmilde treet» (min oversettelse, originaltittel «The Tree Who Set Healthy Boundaries – an alternate ending to Shel Silverstein’s The Giving tree».) I Paynes versjon møter gutten motstand fra treet når han ber om hjelp til å bygge seg et hus, og får en skikkelig tordentale om hva vennskap egentlig innebærer – og om viktigheten av å tenke på også treets følelser. Den alternative slutten mangler både elegansen og barnehenvendelsen vi ser i originalen, men poenget er ikke vanskelig å få fatt på. En bok som presenterer en historie om selvoppofrelse og utsletting uten en tydelig motstemme, risikerer at barneleseren tolker historien bokstavelig. Derfor er nok dette en bok som leses best sammen, med en voksen ved siden som kan svare på alle spørsmålene som dukker opp.
Åpen for tolkning, åpning til diskusjon
Kanskje ligger styrken til Det gavmilde treet nettopp i at den ikke dikterer noen tydelig fortolkning. At boka kan danne utgangspunkt for samtaler og diskusjoner som kan ta ulike retninger utfra hvem som deltar i den. En samtale om å hogge ned trær med den lille datteren min (som nå snur seg og spør meg hvor treet er blitt av hver eneste gang vi passerer en inntørket trestubbe på gata), en samtale om klimaendringer eller om viktigheten av gjensidighet i vennskap med en syvåring.
Så: Innfrir boka de ambisiøse løftene på baksideteksten? Selv hadde jeg ingen voksne menn tilgjengelig for testing, men både jeg og datteren min hadde fuktige øyne ved endt lesing. Og noe i meg sier at vi kommer til å lese denne boka om og om igjen de neste årene.
