Hva ser vi etter?
LILLEHAMMER: Kritikere kan ha ulike innfallsvinkler i møte med en bok. Men de kommer ut på samme sted: i argumentasjonen.
Det er den gamle spøken når noen rundt middagsbordet sier følgende: «Hva ser vi etter? Servietter!» Så må alle le. Men hva ser kritikerne etter når de ser etter kvalitet? I bordsetningsterminologien ser de kanskje etter salt, pepper, rosmarin, kanel, de ser etter slitesterke tallerkener, rene glass. For å gi metaforen inn med teskje: De ser kanskje etter ting som har med kreativitet, soliditet og klarhet å gjøre, eller andre estetiske kriterier.
Kritikk er nemlig ikke jamgodt med synsing. Kritikk handler om å argumentere mest mulig presist for hva som gir en bok kvalitet.
Energi, oppslukthet og følelse
I samarbeid med litteraturfestivalen på Lillehammer arrangerte Barnebokkritikk nylig debatten «Kritikk ansikt til ansikt», der moderator Marius Emanuelsen stilte dette spørsmålet til de inviterte kritikerne: «Hva ser dere etter i møte med en bok dere skal anmelde?». I panelet satt Anne Cathrine Straume (NRK), Jostein A. Ryen (Barnebokkritikk) og Hilde Dybvik (Barnebokkritikk/Periskop). Hver av dem hadde fått i oppdrag å bringe inn til samtalen en favoritt blant barne- og ungdomsbøker utgitt i løpet av de siste to årene.
De tre bøkene som ble trukket frem under årets debatt, var: Ylva og villgeitene av Hilde Myklebust og Akin Düzakin (ill.), Samlaget 2020, Ikke lov å le av Kine Jeanette Solberg, Aschehoug 2021, og Lampe – et sjøsalt eventyr av Annet Schaap, oversatt av Hedda Vormeland, Omnipax 2021.
Straume, som hadde valgt seg Ikke lov å le, svarte at hun i en bok så etter en form for energi. Engasjement, entusiasme. Det kunne ligge i språket, i oppbygningen, hvor som helst i verket, så lenge det lot seg avlese og oppleve. Hovedpersonen i Ikke lov å le er ikke noe hyggelig barn, sa hun, men man blir glad i henne. Hun tenker originale tanker. Boken er både morsom og sår, byr på overraskende vendinger og innsikter, og den er så språklig god at man kunne ha lyst til å sitere noe fra nesten annenhver side.
Dette må man kunne si vitner om energi.
Ryen svarte på moderators spørsmål at han merket seg i hvilken grad boka klarte å holde på oppmerksomheten hans: Begynte han å glippe med øynene og gjøre andre ting, var det et dårlig tegn. Ble han derimot dratt videre, måtte dette skyldes visse litterære kvaliteter, som det var hans oppgave å formulere og peke på i sin anmeldelse. Lampe, som var hans favoritt, omtalte han som litterært sterk, spennende, eventyrlig, og det ble på ingen måte holdt mot den at den trakk på klassiske formler fra eldre litteratur. Tvert imot så vi kanskje litt for lite av denne type litteratur skrevet på norsk.
Ryen la altså ikke fra seg boka ved noe tidspunkt, men ble trukket med.
Dybvik sa at det for henne mest handlet om en følelse hun fikk i møte med en bok, som ikke kunne bestemmes på forhånd. Så fikk hun utvikle anmeldelsen ut fra denne følelsen. Da hun leste Ylva og villgeitene følte hun umiddelbart at den skilte seg ut fra andre bildebøker som det kunne være naturlig å sammenligne den med. Historien var original, innfallsvinkelen til og utførelsen av illustrasjonene levende, teksten viste seg å være god å lese høyt – en underkjent kvalitet i bildebøker. Den var stillferdig og dramatisk på samme tid.
Dette konkluderte Dybvik med etter at hun startet med en følelse av at boken skilte seg ut.
Det kom også frem innvendinger, som ble diskutert, men dette var tross alt favorittenes dag, så det var ikke all verdens å påpeke.
Subjektiv, men faglig sjanger
De tre kritikerne i panelet snakket om kvaliteter som kan avleses i verket, og som må påvises i anmeldelsen. Dette er kjernen i kritikervirksomheten: For at en kritiker skal kunne peke på kvaliteter i et verk, må verket vise at det henger sammen, ved noen spesifikke kjennetegn. Faller det fra hverandre, er det ikke lenger god litteratur. Tenker vi at kritikerne skulle tatt med seg de bøkene de hadde likt dårligst, ville argumentasjonen nettopp konsentrert seg om mangelen på helhet, elementer som svikter i komposisjon og oppbygning. Kritikeren må derfor operere med et sett kriterier, noe som kan avgjøre om en bok har litterært lim eller ikke. For selv om Hilde Dybvik sier at hun begynner med en følelse, ender hun ikke der. Da hadde det ikke stått noe på papiret. Det er forfatterens ambisjon å skrive noe det blir litteratur av, og det er kritikerens ambisjon å si hvorvidt det gjør det.
Inngangene kan være ulike. Metodene også. Kritikken skal uansett by på redegjørelse av ens inntrykk. Dybvik sa i debatten: «Kritikken er en subjektiv, men faglig sjanger». At kritikken også er en faglig sjanger betyr at selv om ikke alle kritikere er enige seg imellom i bedømmelsen av ett og samme verk, er det deres ansvar å argumentere for sitt syn, på en litteraturfaglig bakgrunn, og på en kritikkfaglig måte. Dette låter teknisk, nesten maskinelt, men er ikke det i praksis. For så begynner finsnekringen.
Også kritikere lytter. Og føler. Og smaker. De ber om servietter. De kan endre oppfatning underveis. De kan gå fra bordet.
Å ikke bestemme seg på forhånd for hva man skal se etter, er en åpen kritikerinnstilling. Prinsipielt, og filosofisk, er innstillingen ikke bare lyttende mot sitt eget yrkesfag, men også dypt kunstvennlig, om man anerkjenner at kunsten alltid må ligge foran kritikken. Det er sjelden kritikken som skaper avantgarde-kunst. Den krevende oppgaven for en kritiker er at det er hennes oppgave å sette ord på det hun ser, om det så er noe hun aldri har sett før. Hun avkreves i så fall et apparat for å kunne sette også dette i en kunstnerisk eller historisk sammenheng.
Blant annet derfor er ikke litteraturkritikk det samme som synsing.
Redaktøren har tillatt seg å skrive kommentaren til tross for at Barnebokkritikk er medarrangør av den omtalte debatten. Dette fordi innholdet i/utførelsen av programmet er upåvirket av redaktør, med unntak av den konseptuelle rammen.
Alle bilder unntatt det siste er hentet fra Litteraturfestivalens program.