Tittel: Hva sier du, Oskar? Verdenslitteratur fortalt for barn
Tekst: Thomas Thurah
Oversetter: Elin Brodin og Henning Hagerup
Forlag: Heinesen
Årstall: 2007
Antall sider: 177

Originaltittel: Hvad siger du, Oskar? (2003)
ISBN: 9788281770034

Hva sier du, Oskar? Verdenslitteratur fortalt for barn

Innsiktsfullt om klassikerne

Thomas Thurah (f. 1963) er en dansk journalist, kritiker og redaktør. Han har skrevet flere bøker om litteratur som har fått mye skryt av litteraturkritikerne. Én av mine favoritter er Historien er ikke slut (2001), som inneholder 34 intervjuer med noen av Europas fremste forfattere.

Hva sier du, Oskar? er hans første barnebok og den første av hans bøker som er oversatt til norsk. Den består av 12 fremstillinger av verdenslitteraturens fremste verker, fra Homers Odysseen til Günter Grass’ Blikktrommen. Mellom disse to punktene løper en akse som inkluderer litteraturhistoriens mest sentrale tekster – Den guddommelige komedie, Romeo og Julie, Forbrytelse og straff og Til fyret – bare for å nevne noen. Navnet i tittelen refererer til hovedpersonen i Grass’ debutroman, Oskar Matzerath, som allerede som treåring bestemmer seg for ikke å bli voksen, i protest mot voksenverdenen.

Barnets undring er opplest og vedtatt. Uten å problematisere denne sannheten her og nå vil jeg si at Hva sier du, Oskar? er konstruert ut fra denne erkjennelsen. Gjennom en hele tiden tilstedeværende undring søker den å kryste ut verkenes tanke- og idéinnhold. Som nevnt er det som skiller Hva sier du, Oskar fra Thurahs øvrige produksjon, at han denne gangen retter seg mot den yngre garde, nærmere bestemt den litt ulne kategorien ”barna”.

Nyskapende litteraturformidling for barn
Når det kommer til formidling av klassikerne for barn, har man som oftest med diverse ”amputerte” fortellinger å gjøre. Disse kan fortone seg som enten en simplere gjenfortelling av en allerede foreliggende historie for de yngste, eller det kan dreie seg om en lettere bearbeidelse og forkortning av originalen for de litt eldre.

Thurahs bok formidler klassikerne på en annen måte. Her dreier det seg nemlig ikke om gjenfortelling, forstått som gjendiktning. Det er mer en presentasjon av tematikk og historie, ispedd refleksjoner over hvorfor den gjeldende historien er relevant også i dag. Parafrasen skrives naturligvis inn som én del av teksten, side om side med andre refleksjoner. Slik minner Thuras tekster mer om en artikkelen enn fortellingen.

Boken er forholdsvis krevende fordi Thurah tar tekstenes idé- og tankeinnhold svært alvorlig.
Tekstene fremstår som meditasjoner over grunntemaer, såkalte allmennmenneskelige problematikker. Refleksjonen synes dermed å være bokens grunnholdning – og ut fra refleksjonen springer knappe 200 sider med innføring i noen av den vestlige litteraturtradisjonens fremste litterære tekster.

Slik gir forfatteren seg selv rom til å reflektere over hva for slags sprengstoff det er som ligger i disse tekstene som gjør at de leses igjen og igjen. Men Thurah forteller med en letthet, noe som gjør dem spennende å lese.

Legger ingenting i mellom
Om jeg så skal gå litt nærmere inn på teksten må jeg si at den begynner befriende dramatisk. Én positiv ting man kan si om denne boken er at Thurah vokter seg vel for å pakke inn ubehagelige temaer. Han går rett på sak og kaller tingen ved sitt rette navn:

    Tenk deg å være hjemmefra i tjue år. Først ti år i krig, hvor man hver eneste dag risikerer å bli flådd levende og få hodet hugget av, når man da ikke kjeder seg til døde fordi fienden har gjemt seg, og tiden går uten at det skjer annet enn at man venter. (10)

Slik begynner teksten om Homers Odysseen. Litt senere kan man få en enda mer råbarket inngang, og det er til Dostojevskijs Forbrytelse og straff:

    En dag begikk Rodion Raskolnikov et mord. Med en øks knuste han hodet på en gammel kvinne, og da den gamle kvinnens søster plutselig dukket opp, myrdet Raskolnikov henne også.

Poenget her er ikke å gjøre noe stort nummer ut av at forfatteren forteller om den slags for barn. Jeg nevner det fordi det snarere synes som om Thurah bevisst ønsker å ikke føre barnet bak lyset; dette er ikke fortellinger om blomster og bier – har man sex så har man sex, dreper man så dreper man.

Én av denne bokens store styrker er nettopp at den oppleves som troverdig. Når det kommer til Forbrytelse og straff så brukes denne kjernesituasjonen i Dostojevskis roman til å reflektere over et grunnleggende premiss for samfunnet: Hvorfor man ikke skal slå i hjel. Ikke slik å forstå at Thurah bedriver pedagogisk demagogi, og sier at det er slik og sånn fordi det alltid har vært sånn.

Undring og refleksjon
Fortellerstemmen er derimot grunnleggende undrende. Tekstene er reflekterende, og Thurah stiller spørsmålene eksplisitt i teksten. Dette er et fint grep, nettopp fordi tekstenes premisser så klart kommer opp i dagen. Det hele fremstår så rent og så klart, uten mikk makk og unødig parfymering. Så som for eksempel beskrivelsen av Sonja i Forbrytelse og straff: ”Sonja er prostituert. Hun går til sengs med fremmede menn, det er hennes måte å tjene penger på.” (113)

Thurah går rett inn i den eksistensielle essensen og forsøker å kryste ut av klassikerne det man noe uklart kan omtale som deres ”evige aktualitet”. Dette er faktisk et vesentlig poeng for boken som helhet: Tekstene er interessante i den grad de kan hjelpe oss med å forstå vår tilværelse her og nå.

Enkelte innvendinger
Denne typen bøker inviterer – nærmest i kraft av sin væremåte – til innsigelser. For eksempel er kvinnerepresentasjon et stadig tilbakevendende tema når det kommer til denne typen fremstillinger. Her er det kun Virginia Woolf som har fått plass av kvinnelige forfattere.

En annen problematikk er dessuten undertittelen. ”Fortalt for barn” heter det i undertittelen. Men hvilke barn? De aller yngste vil nok ikke ha mye igjen for det – man skal nok ha noen skoleår på baken før man bør gi seg i kast med denne. Men boken lar seg fint lese for voksne, og kan hende er det slik at den fungerer aller best for grunnemne-studenter i litteraturvitenskap som skal forberede seg til eksamen?

Mer av dette
Prosjektet er etter min mening vellykket, og jeg kan ikke si annet enn at jeg håper det kommer en oppfølger. Det skulle være mer enn nok å ta av. Dessuten kan man ønske seg at flere tar opp hansken når det kommer til denne typen formidling av kunnskapsstoff. Selv om formen er krevende, og at boken nok ikke er for alle, så er det en forfriskende måte å formidle litteratur til barn og unge på.

Tekstene i boken er åpne, allikevel ikke uten at Thurah får sagt hva han tror er kjernen. Uansett er det spørsmålene og ikke svarene som er vesentlige med disse tekstene.

Dette er ikke en bok som behøver å leses fra perm til perm. Tekstene ”samtaler” ikke med hverandre på en slik måte at det er nødvendig. Man kan begynne hvor man vil. Kan hende er det også den mest fruktbare lesestrategien.

Delikat design
Boken er ikke illustrert, men Stian Hole i Blæst design må berømmes for å ha laget en ytterst delikat bok. I en tid hvor bøkenes omslag bare blir mer og mer glorete for å tiltrekke seg rastløse bokkjøpere og kvaliteten på bokpapiret bare blir dårligere og dårligere, gir det grunn til optimisme på bokkjøpernes vegne når man sitter med en bok av denne typen i hånden. Som produkt må derfor Hva sier du, Oskar også sies å være svært vellykket, og man kan bare håpe på at vi får flere kvalitetsprodukter fra det lille forlaget Heinesen i fremtiden.

Det er mye godt å si om denne boken ved siden av at den gir en fin oppfriskning av et slumrende grunnfag i litteraturvitenskap. Indirekte gir den et godt forsvar for klassikerne – den blir et bevis på at flere hundre år gamle klassikere ikke er stein døde. Jeg er nesten hundre prosent sikker på at dette kommer til å vekke nysgjerrigheten for originalene på et senere tidspunkt.

Thurah må ha følt stor glede ved arbeidet, i alle fall er det en slags letthet over tekstene som gjør at man lar seg rive med.



Kommentarer