Hva skal vi gjøre med lille Jill?

Over hodet til Jill

Av Sara Li Stensrud, forfatter og anmelder

På bokens to første sider, helt i forgrunnen, står en gigantisk stol med en liten pike i, og bak stolen, i andre enden av rommet, står to ørsmå foreldreskikkelser i døråpningen og speider over mot stolryggen: «Hele dagen og bestandig sitter lille Jill i en stol. Hva i all verden skal vi gjøre med lille Jill? sier far og mor, sitte i en stol sånn hele dagen». Far og mor henger opp et bilde hos Jill, av en pike på en benk, og Jill drar av sted for å finne en hest til piken. I et stengt museum leter hun seg inn og ut av malerier, og når hun til slutt kommer hjem med hesten, følger hun etter den inn til piken, og sammen rir de innover i skogen og forsvinner snart fra bildet. På bokens to siste sider, helt i forgrunnen, står en gigantisk stol uten en liten pike i, og bak stolen, i andre enden av rommet, står to ørsmå foreldreskikkelser i døråpningen og speider over mot stolryggen: «Hva i all verden skal vi gjøre med lille Jill, sier far og mor, sitte i en stol sånn hele dagen. Neimen om jeg vet, sier mor. Vi har da gjort hva vi kan, sier far».

Hva skal vi gjøre med lille Jill? er Fam Ekmans debut. Den er stilisert både i det språklige og det visuelle: Den særpregede svart-hvitt-streken gjør rommene veldig store og Jill veldig liten, samtidig som den får de surrealistiske detaljene til å tre tydelig frem: maleriet av treet som mister bladene sine ut av bildet og ned på museumsgulvet. Som voksen ser jeg at boken om lille Jill er ganske trist, i hvert fall hvis jeg legger vekt på rammefortellingen: de udugelige foreldrene, Jills ensomhet i den store stolen osv. Det gjorde jeg ikke da jeg var liten. For først og fremst er dette fortellingen om Jill som lever i et univers der hun ikke synes å trenge de voksne overhodet: Hun vandrer målrettet og selvfølgelig av sted på oppdrag fra piken i bildet, og forsvinner like målrettet og selvfølgelig inn til piken når oppdraget er utført. Foreldrene er ikke stort mer enn et par fordreide hjelpere som besørger den nødvendige rekvisitten når de henger opp bildet på veggen hennes. Slik blir bildene en parallell virkelighet for Jill, og også for leseren, som fremstår som mye virkeligere enn det golde rommet Jill har oppholdt seg i – steder der hun treffer forskjellige mennesker fra forskjellige tider, og også forskjellige stilepoker: den romantiske fattigkona med kaffekjelen, den impresjonistiske fluktstoldamen med katten, og den sovende damen i Munchs maleri ”Dagen derpå” som har tømmermenn: ”å hue mitt, sier damen […] Nei, nå må jeg visst legge meg nedpå igjen”. Hesten hun leter etter, finner Jill omsider på en sokkel i tredje etasje, og like strålende selvfølgelig som heltinnen i en fabelaktig eventyrklisjé, ”rir [hun] hjem i soloppgangen”.

Den samme illustrasjonen, av Jill ridende på hesten, er gjengitt på omslaget, men på mitt eksemplar er det også noe mer: sølt melk? over bakbena på hesten, trolldeig? ved mulen, sjokolade? over hodet til Jill.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av forsiden. Boka fins i deres samling.