Tittel: Hva skjer når vi dør? Å snakke med barn om døden
Tekst: Atle Dyregrov
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2010
Antall sider: 32

ISBN: 9788205393660

Hva skjer når vi dør?

SPRÅKHJELP I MØTE MED DØDEN

Hva sier vi når vi skal forklare døden for barn? Atle Dyregrovs bok kan være et godt utgangspunkt for å utvikle både barns og voksnes språk om døden.

Konkret og direkte
I forordet til boken forteller forfatteren og psykologen Atle Dyregrov at boken er blitt til som et resultat av savnet av en annen bok, nemlig den danske psykologen Anne Jacobsens bok Det var en gang vi ikke var her (1989). I Norge er denne boken å finne som anbefalt litteratur i flere kommuner, barnehager og skolers handlingsplaner for hvordan sorg, død og alvorlig sykdom skal håndteres. Men Jacobsens bok er utgått fra forlaget og Dyregrov bestemte seg for ”å lage en norsk bok [som] bygget på de samme bærende ideene, nemlig en bok som konkret og direkte forklarer døden til små barn”.

Bøker om døden
Det synes klart at Dyregrovs bok først og fremst skal leses av voksne sammen med barn og at den i større grad enn mange andre bøker for barn om døden, har relevans for barn og voksne som befinner seg i en situasjon der det å forholde seg til at noen er død er mer påkrevd enn ellers. Bakerst i boken anbefaler Dyregrov andre bøker om døden for barn. De fleste av disse har det til felles med Dyregrovs bok at de er opptatt av det konkrete ”hva skjer når vi er død”. Slik skiller de seg kanskje fra en annen type barnebøker om døden der den døde gjerne ikke er et menneske, men et kjæledyr og der sorgreaksjonen og bearbeidingen av denne står i sentrum. Eksempler på slike bøker er Gro Dahle og Svein Nyhus’ Roy (2008), Peter Schössows Skal det være sånn??! (2005) og Ulf Nilsson og Anna-Clara Tidholms Farvel, herr Muffin (2003). Dyregrov er opptatt av at barn skal få vite at den døde ikke kommer tilbake og at barn ikke skal møte metaforiske forklaringer som beskriver døden som søvn eller reise. Det er slike (bort)forklaringer gutten i Dahle og Nyhus’ bok nettopp får høre i møte med ulike familiemedlemmer. Dyregrov, Dahle og Nyhus møtes i sin henvendelse til barn når de legger opp til at siden vi ikke vet hva som skjer med livet, kan vi tenke hva vi selv vil, og at vi i tankene kan ta vare på (minnet om) den døde: ”Han er ikke borte. Han fins. Plutselig vet jeg at han fins. Joda! For han fins i hodet mitt.” (fra Roy).

Å spørre direkte
En åpenbar måte å åpne for det konkrete og direkte er å ta utgangspunkt i barns uredde spørsmål om døden. Spørsmål vi vet barn stiller, men som voksne ikke alltid våger å svare på. Dyregrovs bok er i så måte en støtte for voksne som skal svare på om alle mennesker kan dø, om barn kan dø, hvorfor vi dør, om vi kan bli levende igjen, hva som skjer med den døde kroppen, hva som skjer med kisten og hva skjer i en bisettelse eller en begravelse? At Dyregrov lar disse og andre spørsmål være overskrifter i bokens ulike kapittel, gjør boken oversiktelig og god å orientere seg i.

Selv om boken tydelig henvender seg til barn, vil jeg hevde at den også henvender seg til voksne fordi den hjelper den voksne høytleseren å finne de rette og uredde ordene. Dyregrov legger ordene i munnen til høytleseren og jeg vil tro at boken fungerer absolutt best ved at en voksen leser høyt eller tar utgangspunkt i Dyregrovs tekst. For eksempel viser Dyregrov at det håpefulle spørsmålet ”Kan vi bli levende igjen?” kan besvares direkte og ærlig, men ikke brutalt:

    Noen barn tenker at den som er død, kan bli levende igjen, men det går ikke an. Et dødt menneske kan ikke begynne å leve igjen. Noen blir så syke eller skadet at de nesten dør, men så greier legene å reparere kroppen slik at de kan leve videre […] Noen mennesker dør etter at de har ligget lenge på sykehus og hatt hjelp av maskiner for å leve. Legene og familien har håpet at de skulle leve, men så greide ikke kroppen å bli friskere.

Bilder av død
I denne boken er det ikke bare teksten som er konkret og direkte, også mange av fotografiene i boken viser de døde. Noen vil kanskje mene at bildet av den døde babyen, omsorgsfullt stelt og kledd til likskue, er spesielt utfordrende. Men også bildet fra obduksjonssalen, av kisten som skal brennes og av den gamle mannen i hvitt som ligger i en halvåpen kiste, er sterke og direkte. Selv om det er ro og stillhet i mange av fotografiene, er de heller klare og dokumentariske enn estetisk bearbeidete. Bokens forside derimot framstår verken som konkret og direkte, men heller som en klisjé. Det samme kan man si om de tilsynelatende vilkårlig plasserte pennetegningene av blomster som dukker opp her og der i boken. Uten at det skal tillegges stor vekt, mener jeg forsiden og pennetegningen sender ut noen signaler til leseren som ikke helt er i overensstemmelse med resten av boken.

Å få tenke på døden
Døden er et tema som opptar oss alle, både barn og voksne. I noen perioder sterkt og krevende og ikke alltid fordi vi plutselig eller langsomt har opplev døden på nært hold. Dyregrovs Hva skjer når vi dør? Å snakke med barn om døden er én av flere bøker om døden som henvender seg til barn – og voksne. Jeg har tro på Dyregrovs tydelighet og ærlighet og jeg har tro på det tankefulle og forløsende, gjerne igangsatt av raseri og humor eller rasende glede. Derfor tror jeg også at bøker som Roy, og Wolf Erlbruchs And, Døden og tulipanen (2007) skal ha plass sammen med en bok som Dyregrovs. Og derfor skulle jeg ønske at også disse bøkene var på Dyregrovs liste over anbefalt lesning bakerst i boken – og anbefalt ikke bare for barn, men også for voksne.



Skrevet av:

Kommentarer