Tittel: Hva skjer? Verden bak overskriftene
Tekst: Børge Skråmestø
Redaktør: Gunhild Gursli-Berg
Forlag: Kunnskapsforlaget
Årstall: 2006
Antall sider: 173

ISBN: 978-82-573-1771-3
Bilderedaktør: Hege Røyert

Hva skjer?: verden bak overskriftene

Verden for tenåringer

Forfatteren forsøker å bevege seg bak avisoverskriftene i dette kunnskapsverket, som virker beregnet på tenåringer. Det ville ha vært glimrende hvis det ikke var så fullt av faktiske feil.

Børge Skråmestøs Hva skjer? har undertittelen «Verden bak overskriftene», og ambisjonsnivået er enormt: På 173 meget innholdsrike sider vil han gi tenåringer fordypende innblikk i verden, fordelt på syv hovedkapitler.

Dette er utmerket, og det samme gjelder presentasjonen. Billedstoffet er rikt og stort sett relevant, kildeangivelsene er rikholdige, stikkordregisteret godt. Av og til merker man den pedagogiske pekefingeren svært tydelig, som når det store åpningskapitlet «Du og jeg» hovedsakelig handler om seksuell misbruk av barn og tenåringer, med en liten hale om spillegalskap. Andre steder blir det svært tydelig hvordan forfatteren forsøker å lokke til seg sitt publikum, for eksempel ved å la kapitlet om «Kultur og sport» (hvorfor denne sammenblandingen, forresten?) handle mest om fotball og popmusikk, selv om Ibsen, Mozart og Rembrandt også har fått hvert sitt korte oppslag.

Gårsdagsaktuelt?
Formen er avisoppslagets, med informative «bokser», mange bilder, billedtekster og oppsummeringer. Oppslagene er mindre sensasjons- og nyhetspregede enn i enkelte aviser, og en viss utdyping finnes, selv om det naturligvis blir umulig å gå særlig mye i dybden om alt på 173 sider. Noen steder har forfatteren åpenbart forsøkt å være dagsaktuell, for eksempel når ytringsfriheten (som er et hovedtema i kapitlet «Samfunn og politikk») først og fremst illustreres ved historien om Muhammed-karikaturene, eller når Irans atompolitikk får så stor plass. Det som var dagsaktuelt da en bok ble skrevet, er imidlertid ofte gårsdagsaktuelt når den utgis. Men det gårsdagsaktuelle kan også brukes som utgangspunkt for å reflektere over de tankevekkende spørsmålene som stilles til leseren etter hvert underkapittel.

Språklige og faktiske feil
Språket i boken er ikke godt – rent bortsett fra en rekke forsøk på tenåringssjargong som virker nokså utenpåklistrede og kunstige, er det altfor mange grammatiske og andre språklige feil, og forlagets korrekturavdeling har dessuten gjort en slett jobb.

Det mest plagsomme er likevel de mange faktiske feilene. Noen uttømmende liste skal jeg ikke forsøke på, men her er enkelte eksempler.

Først noen helt enkle ting, som at forfatteren legger et stortingsvalg til 2004, eller at Grunnlovens paragraf 100 (om ytringsfrihet) feilsiteres. Dette er neppe annet enn unødvendig slurv. Litt mer pinlig blir det når forfatteren hevder at Iraks nåværende president Jalal Talabani er «det første kurdiske statsoverhode i et arabisk land noensinne» – har han aldri hørt om den langt mer kjente kurderen Saladin, som ledet en enormt mye mektigere arabisk stat på 1200-tallet, da han gjenerobret Jerusalem fra de kristne nesten uten blodsutgytelser og åpnet byen for alle trosretninger?

At antallet drepte sivile i Irak i en egen boks oppgis til 40 000, gir et galt bilde av katastrofens dimensjoner, så lenge for eksempel «Lancet», som i en annen sammenheng omtales som et meget seriøst tidsskrift, opererer med mellom 35 000 og 650 000 sivile ofre. At anslagsvis fire millioner irakere er på flukt i eget land og nabolandene, nevnes ikke. Og mens vi er inne på Irak: Skråmestø omtaler drap på sunnimuslimer som «etnisk utrenskning». Når ble sunnimuslimene en etnisk gruppe?

Forenklede definisjoner
Menneskerettighetene får stor plass, og det er fint. Men hva betyr det at Slobodan Milosevic, Serbias diktator og «slakteren fra Balkan», ble tiltalt av FN for «brudd mot menneskeheten? Hvordan bryter man mot menneskeheten? Enda verre er det når Skråmestø kort og (ikke særlig) godt definerer demokratiet som det systemet hvor politikerne velges av et flertall av folket. Etter denne definisjonen var Nazi-Tyskland et demokrati, i likhet med Hviterussland (hvor «Europas siste diktator» Lukasjenko nok ville ha fått flertall selv uten å jukse med valgene), Russland (hvor opposisjonelle blir myrdet og minoritetsfolk utryddet) og Kina (hvor journalister fengsles og opposisjonelle massakreres).

Forfatteren bejubler opprettelsen av FNs nye Menneskerettighetsråd – i motsetning til nær sagt samtlige demokratiske stater og alle menneskerettighetsorganisasjoner, som er bekymret over at reglene for det nye rådets sammensetning er slik at rådet etter all sannsynlighet vil få et absolutt flertall av diktaturstater som begår systematiske og grove brudd på de menneskerettighetene rådet skal vokte. Den tidligere Menneskerettighetskommisjonen nedvurderes tilsvarende, fordi den ifølge Skråmestø var underlagt ECOSOC-rådet og bare hadde ett møte i året. (Den første påstanden er en sannhet med modifikasjoner; den andre modifiseres av at dette ene møtet var en seks ukers sesjon med verdifulle rapporteringsrutiner. Men det sier ikke boken noe om.)

Fjorårets krig i Libanon er med, naturlig nok. Her lyder en billedtekst: «Israelske jenter skriver hebraiske beskjeder på raketter som skal avfyres mot Libanon». Den «hebraiske» beskjeden som synes på bildet, lyder som følger: «Jazrala whit [sic] love from Israel». Hvis dette er hebraisk, er jeg mer språkmektig enn jeg visste. Og det sies ingen ting om det groteske i denne misbruken av barn.

William Blakes berømte maleri «The Ancient of Days» er prisverdig nok gjengitt, og billedteksten lyder: «Intelligent design: En megagluping står bak mennesket og alle tings form. Her fremstilt av kunstneren William Blake i 1794.» Men dette er vel nær det motsatte av det romantikeren Blake ønsket å «fremstille» med sin iskalde, matematiske og menneskefiendtlige gudsskikkelse?

Og så videre; listen er som sagt svært lang. Den som søker kunnskap om verden fra denne kilden, vil bli sittende igjen med et merkelig virkelighetsbilde. Men man kan gå til verket med kritisk blikk og bruke de kildeanvisningene som boken er rik på, for å få en korrigering. Det pussige er imidlertid at de fleste kildehenvisningene viser til avisartikler – og avisartikler var det tydeligvis Skråmestøs ambisjon å komme forbi. Er man da kommet noe lenger enn til utgangspunktet?



Skrevet av:
Kommentarer