I begynnelsen av boka tatoverer Elisa navnene på fem av brødrene sine på beinet. Hun er i en fremmed kystby, nesten uten penger, og med den håpløse lillebroren Krikkel på slep. Storebrødrene er borte, kanskje døde, men Elisa er overbevist om at de lever, og hun er fast bestemt på å finne dem. Deretter går alt galt, og i slutten av del 2 er Elisa og Krikkel på vei hjem igjen til faren og stemoren, ledsaget av en streng lærerinne og en dum og arrogant sheriff.
Fortellingen starter in medias res. I del 3 rulles forhistorien opp. Alt er ikke bare fryd og gammen i familien til Elisa. Faren er styrtrik og arbeider døgnet rundt med å bygge jernbaner. Brødrene holder seg stort sett for seg selv og vil ikke leke med Elisa. Da moren dør i barsel, rakner det helt. Faren vil ikke se den nyfødte sønnen for sine øyne. Etter en lengre sorgperiode finner han seg en ny dame på tivoli, men det er noe mystisk og faretruende ved henne. Så begynner folk å forsvinne, og i luften svermer store fugleflokker. Elisa og Krikkel rømmer hals over hode, og da er vi tilbake til der handlingen starter i begynnelsen av boka.
Eventyrets logikk
Krikkel er et eventyr, og fortellingen følger på mange måter sjangerkravene til et eventyr. Jeg kjøper glatt magi og overnaturlige hendelser. Det som er vanskeligere å akseptere, er en grunnleggende mangel på psykologisk troverdighet. I et eventyr trenger ikke personene være flerdimensjonale karakterer, men leseren må tro på relasjonene imellom dem. Tatoveringsscenen i begynnelsen av boka brenner bokstavelig talt båndene mellom Elisa og brødrene fast, men når leseren møter de samme brødrene i del 3, lurer man på hva disse slubbertene egentlig er verdt. Skal hun virkelig redde disse usympatiske guttene?
Som i mange eventyr finnes det også i Krikkel en allvitende vismann. Gartneren Nick vet hvor brødrene er, han forstår hva som foregår, og han hjelper Elisa og Krikkel på mystisk vis. Nick er en figur som passer inn i et eventyr, og han er en nyttig karakter som gjør det mulig for Schaap å løse de dramatiske flokene hun har skrevet seg inn i. Dessverre føles det også som dårlig håndverk, når det aldri blir gitt noen god forklaring på hvor han får kunnskapen sin fra og hvorfor han gjør det han gjør. Han er ett av flere eksempler på at fortellingen bryter med hva som er akseptabel eventyrlogikk og fortellingslogikk. I mine øyne er det vanskelig å forstå hvorfor ingen reagerer på at mennesker blir forvandlet til fugler rett foran øyene på dem. Innenfor rammene av bokas fantasiunivers er dét ingen naturlig hendelse.
Regelbrudd
Krikkel bobler over av skriveglede, men Schaap kunne med fordel ha begrenset ordflommen. Hovedproblemet hennes kan forklares ved hjelp av to skriveregler fra forfatter Kurt Vonnegut (her oversatt til norsk):
1. Start så nær slutten som mulig.
2. Gi leseren minst en karakter han eller hun kan bry seg om.
I del 1 og 2 blir lesernes nysgjerrighet pirret. Mange ubesvarte spørsmål krever svar. Noen viktige karakterer blir også introdusert, men tålmodigheten blir virkelig satt på prøve når forhistorien rulles opp i del 3. Først i del 4, på side 209, er vi tilbake i fortellingens nåtid, og veien mot slutten kan starte. Det er altfor sent! Og veien videre er heller ikke verdt sine 200 sider. Hovedpersonene skal tross alt bare tilbake til havnebyen, og så seile til de hvite klippene. Å gjenfortelle denne delen av fortellingen er fort gjort.
Bryr jeg meg om Elisa og Krikkel? Ja, i begynnelsen gjør jeg det. Jeg forstår at Elisa vil finne brødrene sine, koste hva det koste vil. Krikkel er så stakkarslig at man bare må synes synd på ham. Men etter hvert mister man interessen. Brødrene og faren er fraværende, og bidrar negativt til engasjementet. Krikkel er altfor lenge bare en viljeløs sutrekopp. Bare Elisas trassige vilje holder framdriften oppe. Er hun bokas egentlige heltinne? Selv om Krikkel våkner mot slutten og handler, hadde Elisa som tittel passet bedre. Ja, tittelen er kjedeligere, men dessverre i tråd med hvordan jeg opplever boka.
