Hvem er kongen?

Elg er en helt vanlig elg.
Han jobber som bussjåfør.
Det er fint å være bussjåfør, synes elg.

Slik åpner Åse Ombustvedt og Hilde Hodnefjelds Elg i soloppgang. Elg ligger henslengt og tilfreds på taket av bussen. Han skuer utover skogen og åsene der en vei slynger seg av gårde – mot en oransje sol.

Det er noe Johannes Jensen-aktig over det hele, der Elg, som nettopp er, ja, en elg, er tatt ut av sitt vante miljø, og befinner seg med den (tilsynelatende, i alle fall) største selvfølgelighet i et helt alminnelig yrke, omgitt av mennesker. Vel, med unntak av en elghund, som naturlig nok er en truende faktor for vår helt.

«Elg i solnedgang», sier man, og tenker på noe klisjéfylt. Bokas tittel snur om på den velbrukte klisjeen – litt, men ikke mye; fra ned til opp, fra solnedgang til soloppgang. Slik bringes det allerede i tittelen inn en slags ustabilitet, en liten tvist: Hva er dette for en bok?

Det er det ikke lett å forstå så mye av, og det til tross for at boka ifølge forlaget er beregnet på unge lesere mellom tre og seks år. Leken i tittelen må imidlertid være ment for voksne, uten at jeg finner noen opplagt sammenheng med fortellingen. Det er vanskelig å få tak på hva boka vil, fordi den peker i så mange retninger; noe følges opp, annet ikke. Det gjør den uforutsigbar – og kanskje først og fremst morsom og rar. Historien glir likevel ikke bare forbi; den inviterer til nærmere undersøkelse.

Fra skogens konge til bussjåfør og bytte

Elg kjører buss. Passasjerene står i kø, men Elg holder av plass til Ada. På en av holdeplassene kommer det stavrende en gjeng med gamle som har rømt fra aldershjemmet, «slik de pleier». Det gir det hele nærmest et rituelt preg: Dette er ikke første gang. «– De er sikkert på jakt etter oss allerede, sier de gamle». Et viktig jaktmotiv etableres effektivt, de gamle flykter mot bussen, blir hjulpet om bord av Ada, og Elg kjører av sted. 

Elg trives som bussjåfør. Tidligere, får vi vite, var han skogens konge, men i skogen kan han ikke bo lenger. Jegeren og elghunden (som heter King, må vite) gjorde det nemlig livsfarlig å være der. På denne bussturen gjenforenes elghund og jeger, og det er ikke spesielt hyggelig for Elg.

Når Elg blir menneskeliggjort som bussjåfør og Adas venn, og når jakten forflytter seg inn på bussen, inn i sivilisasjonen, ja, når jegeren endatil forestiller seg – i tenkebobler – Elgs hode som dekor på veggen, kan vi kanskje si at forholdet mellom natur og kultur, menneske og dyr, problematiseres: Hvem er det som egentlig kan gjøre krav på å være konge?

«Helt konge», utbryter dessuten en av de gamle når de får tilbud om gratis kjøretur fordi de er på rømmen. Det er ingen hvem som helst; mannen har tydelige likheter med kong Harald – vi befinner oss nemlig i et uærbødig univers der roller snus om, der alt kan skje.

Frykt og reelle farer

For Elg representerer elghunden og jegeren en reell fare. Her nytter det ikke å bare avfeie frykten. Elg må – med hjelp fra Ada – håndtere den. Det skjer især gjennom morsomme dialoger, som jeg tror både barn og voksne vil ha glede av:

– Du lukter Elg, sier hunden og flekker tenner.
– Det er ikke lov å lukte på bussjåfører, sier Ada.

Dessuten når jegeren drømmer om å henge Elgs hode på veggen, og Ada parerer med et opplagt faktum: «Det er ikke lov å henge bussjåfører på veggen».

Også de gamle hjelper til, kanskje uforvarende, men likevel: Når jegeren faller oppå elghunden fordi bussen bråstopper, viser Hodnefjelds bilder hvordan de gamle klatrer over dem, med krykker og rullatorer og drops og det hele, og etterlater jegeren og elghunden blødende. Da er det ikke lenger mye som tyder på at King er konge. Jeg undres på hvem barnet vil sympatisere med i dette oppslaget?

Et «elgete» barn og en menneskelig elg

Det er ingen tvil om at det er en spesiell forbindelse mellom Ada og Elg, men vi får ikke vite hvordan vennskapet har oppstått, annet enn at Ada er en fast passasjer. Denne spesielle dagen overrasker de hverandre med å gi hverandre hver sin gave. Elg får en lue med påskriften «bussjåfør», som skjuler det karakteristiske geviret, mens Ada får Elgs fjorårsgevir – fordi hun er «så elgete».

Som bildebok for små barn er det på mange måter overraskende at Elg får en gave som skjuler et av hans viktigste særtrekk, geviret, istedenfor, som i mange andre fortellinger for barn, å akseptere hvem han er. Elg blir rett og slett litt mindre elg og litt mer bussjåfør: Han er ikke lenger «en helt vanlig elg», men «en nesten helt vanlig elg» (min utheving).

Leken og uforutsigbar

Åse Ombustvedt er særlig kjent for sine diktsamlinger. I 2020 ble hun nominert til Nordisk råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur for diktsamlingen Når er jeg gammel nok til å skyte faren min? (Ena 2019), illustrert av Marianne Gretteberg Engedal. Den inneholder usedvanlig mørke dikt om et problematisk forhold til far. Elg i soloppgang er definitivt noe helt annet.

Boka åpner for mange lesninger samtidig, som for eksempel kan handle om utenforskap, flyktningeproblematikk, vennskap, identitetsspørsmål, mangfold, om forholdet mellom dyr og menneske, natur og kultur. Men ingenting er entydig. Elg i soloppgang spiller kanskje først og fremst på lag med barns lek, både i språk, fortelling og bildeuttrykk. For mange barnelesere vil nok Hilde Hodnefjelds bilder appellere, med et stort mangfold av rare karakterer. Elg i soloppgang er en høyst uforutsigbar bok som overrasker og bryter med forventningene våre, som får oss til å le litt, til å stusse litt, ja, kanskje til og med til å se verden på en ny måte.