Hvem er reddest i landet her?

Redd Helle
av Kine Jeanette Solberg
Aschehoug, 2024
Roman
152 sider

Eg er redd for atom-bomber, jenter som heiter Nina, og at foreldra mine ikkje er foreldra mine på ekte
av Bjørn Sortland
Illustrasjoner: Per Ragnar Møkleby
Piggsvin forlag, 2024
92 sider

Å være ung i vår usikre verden er ikke bare lett. For en som startet ungdomstiden på tidlig 90-tall, da verden fløt på en bølge av optimisme, kan det være vanskelig å forstå hvordan det er å være i den gryende puberteten i dag. Ikke bare skjer det ting i kropp og hjerne og på hjemmebane, man må også forholde seg til vanskelige saker som kriger og klimakrise. Store mengder informasjon kommer i en stadig strøm fra internett, og der er man jo tilkoblet nesten flere timer enn man selv er våken. I høst er Kine Jeanette Solberg og Bjørn Sortland aktuelle med hver sin bok om redde barn/ungdommer. De har skrevet bøker med et humoristisk tilsnitt om å være unge, følsomme sjeler i helt vanlige norske skole- og feriedager. Bøkene retter seg mot store barn som nærmer seg den kompliserte ungdomstiden, men er til tross for sine humoristiske blikk på de unges redsel ganske ulike bøker.

Så redd at hun spyr

I Kine Jeanette Solbergs roman Redd Helle treffer vi Helle som er redd for nesten alt. I alle fall for å fly, og for «kriger, kreft og snøras (…) snubling i trapper, hester, veps og gjedde», som hun sier selv. Det er ikke lett å være Helle når nyhetene daglig spyr ut dårlige meldinger fra verden. Det er så hun spyr selv. Som om ikke det er nok, har hun en onkel, Erik, som dessverre jobber med alt det skumle som skjer med klimaet. Å reise på besøk til ham er det verste Helle vet. Selv om Helle iblant kan kaste opp av frykt, har hun det veldig bra når hun kan spille fotball med kompisen Lars. Og en dag skal hun bli verdens beste fotballspiller. Det er bare så mange ting å håndtere i livet, og det blir ikke bedre når hun skal ha gruppearbeid sammen med klassens peneste og kuleste jente, Nadia. Nå må Helle være modig!

Helle er en karakter som har språket i sin makt, og måten hun uttrykker seg på om alt hun står i, er både morsom og smart. Bokens mange fine språklige vendinger gjør at teksten aldri er kjedelig å lese, og Redd Helle er en svært sitatvennlig bok. Etter å ha vinket begeistret til Nadia i en skoletime, tenker Helle: «Jeg føler meg helt rar. Vinking i mat og helse, det er ikke normalt. Jeg er ikke normal.» Og når hun drømmer om fremtiden, lyder det sånn: «Hvis jeg noen gang møter Ada Hegerberg, skal jeg plystre en melodi kjempehøyt eller si «hva så?» eller «samma det» og ta det derfra». Iblant kan språk og refleksjoner oppleves som noe voksne, og selvinnsikten til Helle er overraskende god med tanke på at hun er om lag tolv år (alder er ikke oppgitt). Forfatteren tegner et sammensatt bilde av en jente som på den ene siden er livredd for ting andre knapt tenker på, og på den andre er en kul fotballjente som er både morsom og flink med ord. Og selv om Helle vet at verden er på bristepunktet, drømmer hun ikke om å «gjøre noe skikkelig viktig».

Redd på campingtur

Mens Helle er redd for nesten alt, er hovedpersonen i Bjørn Sortlands Eg er redd for atom-bomber, jenter som heiter Nina, og at foreldra mine ikkje er foreldra mine på ekte redd for absolutt alt. Boken består i stor grad av oppramsinger av alt han er redd for. Det er alt fra ville ting han har lest og hørt om, som kropper som begynner å brenne av seg selv, til vanligere ting som å bli truffet av lynet. Inni all oppramsingen finnes det også en handling. Det tar riktignok litt tid før vi kommer inn i den fordi de fleste av avsnittene starter med «Eg er redd for», med påfølgende kaskader av skumle ting. Den tolv år gamle navnløse jeg-fortelleren reiser på ferie i campingbil med onkel Arne og tante Hulda. Han velger å sove alene i telt fordi han ikke tør å sove i campingbilen – for tenk hvis han blir kvalt av sin egen pust der inne! På campingferie er det selvsagt masse annet å være redd for også, blant annet den jevnaldrende jenta Nina som inviterer seg selv inn i teltet hans. Nina viser seg også å ha ting som hun er redd for, og sammen klarer de å finne en slags løsning på all frykten – selv om onkel Arne og tante Hulda nok ikke blir så glade for akkurat den løsningen.

Fortellingen hviler i stor grad på de mange oppramsingene og ville tingene som hovedpersonen er redd for, og med de stadige gjentagelsene av «Eg er redd for» blir teksten noe statisk. Selv om handlingen går fremover, står teksten stille. Selve historien er dessuten ganske enkel. Karakterene er verken detaljert eller følsomt skildret, og man sitter ikke igjen med en følelse av å ha blitt glad i dem eller kommet ordentlig nær dem etter endt lesning. Redd Helle er en bok som lodder dypere enn denne, og nettopp fordi den lodder dypere, blir også det morsomme morsomt. I Sortlands bok forstår man at det som fortelles, skal være morsomt, men det fungerer ikke like godt fordi fortellingen blir for ensidig og noe overfladisk. Nå får vi riktignok vite at bokens hovedperson er i en sårbar fase i livet, blant annet fordi foreldrene hans krangler mye, men konkrete opplysninger alene skaper ikke innlevelse og medfølelse. Teksten som helhet må jo berøre for at vi skal føle med karakterene. Og når hovedpersonen er redd for absolutt alt, og mye av det er ganske ekstremt, går noe av realismen i det hele tapt. Med mer vekt på handling og karakterskildringer og litt mindre på oppramsinger kunne dette blitt en mer livaktig fortelling.

Et eksperimentelt samarbeid

Boken er illustrert av Per Ragnar Møkleby, som har skapt et artig visuelt følge til teksten ved hjelp av fyllepenn og akvarellmaling. Oppdraget Møkleby har fått av Sortland er å ikke tegne hver tegning mer enn én gang, det vil si at den første skissen også er den publiserte originalillustrasjonen. Det er et morsomt konsept, men det gir også en følelse av at boken er mer et eksperiment enn en ferdig bok. Tegningene lyser imidlertid opp hver bokside med sine klare farger. Illustratøren har også tenkt litt utenfor boksen når han f.eks. har fylt et felt på boksiden med fargen lilla i et kapittel der det er snakk om en lilla sykkel. Tradisjonelt ville man nok valgt å tegne sykkelen også, men det er gøy at det satses friskt på en alternativ måte å illustrere på.

Det er viktig å snakke om det man er redd for, og de aller fleste er redde iblant, for store og små ting. Har man en livlig fantasi i tillegg, kan tilfanget av ting å være redd for, fort vokse. Bøker om temaet kan gjøre at man føler seg mindre alene med det man er urolig for. Med Redd Helle og Eg er redd for atom-bomber … har de yngste ungdommene fått to ulike litterære alternativer å speile følelsene sine i.