Hvem skal trøste Knøttet?

Forfatter Taran L. Bjørnstad har ikke gjort det enkelt for seg selv med Uke 40. Å skrive en roman om en tenåringsgutt som blir far mot sin vilje må ha krevd betydelig fleksing av både fantasi og empatimuskel. Men dette har Bjørnstad erfaring med. I hennes forrige roman, Sommer i Norge, følger vi en mindreårig asylsøker gjennom søknadsprosessen. Å gi stemme til ungdom som faller utenfor normalen ser ut til å være et litterært prosjekt for forfatteren.

Stiv indre monolog

Even er 18 år og går siste året på videregående. Han er opptatt av klatring, russebuss og førstegangstjenesten. Han lengter etter å flytte hjemmefra og starte det egentlige livet der ute et sted. Nå er det rett før det begynner. Men så møter han Iben.

Iben er en mystisk og lett destruktiv student på 20 år som Even faller hardt for. De ligger sammen første kvelden de møtes, derfra starter nedtellingen. Handlingen i Uke 40 er, som tittelen antyder, rammet inn av 40 uker. Den tiden det tar å lage et nytt menneske.

For den oppmerksomme leser er det tydelig fra start at boken tematiserer et uønsket svangerskap. Det antydes i tittelen, og skrives helt ut på baksideteksten. Selv hadde jeg unngått å lese både omtaler og vaskeseddel før jeg åpnet boken, så for meg kom graviditeten som en overraskelse midtveis i handlingen. Slik kom leseropplevelsen tettere på Evens eget sjokk når han får overlevert nyheten. Frem til da har narrativet vært en klassisk fortelling om ung forelskelse der den ene parten er mer interessert enn den andre. Men plutselig snus alt på hodet og historien begynner på nytt.

Uke 40 er fortalt i førsteperson. Vi tar del i Evens indre monolog og tanker. Det er et effektivt grep for å understreke tankekjør og usikkerheter som er typisk for ungdomsårene. Det kan til tider også kjennes klaustrofobisk:

Hun har sett meldingen. Den står merket som «lest». Hun kunne bare ha sendt et surt tryne eller noe sånt tilbake. Tommel opp. Tommel ned. Hva som helst. Ikke å svare er det samme som å si det driter jeg i. Hun bryr seg ikke. Hvorfor skulle hun det? Jeg skulle selvfølgelig aldri ha sendt bildet.

En vanlig fallgruve i jeg-fortellinger, som Bjørnstad også går i, er å bli overforklarende. Forfatteren må ikke forklare hva Even tenker. Det kan vi jo lese. Men forfatteren forklarer flere ganger hvorfor Even tenker og sier som han gjør. Denne redegjørelsen skjer inne i Evens hode. Det er svært vanskelig å utføre et slikt grep uten at det blir kunstig. For leseren kan det oppleves som om protagonisten på et plan er bevisst leserens tilstedeværelse. Det gjør igjen at den indre dialogen oppleves som iscenesatt:

– Shit happens, sier hun. Vi ser på hverandre og ler. Det har blitt vår greie siden den gang. Den første store nedturen var da inntataket (sic) til videregående ble offentliggjort. Hun kom inn på førstevalget sitt. Jeg kom inn på andrevalget. Hver vår skole på hver vår kant av byen. Shit happens, sa vi. Om alle små og store nedturer siden da: Shit happens.

Forstyrrende bildebruk

En annen ting som lugger er bildebruken. Litt for ofte stopper lesingen opp fordi jeg ikke synes metaforene fungerer. Et eksempel er bruken av måne i beskrivelsen av Iben. Det skal vise seg at Iben er alvorlig psykisk syk. Valget av måne som bilde kan man anta er for å gi et frempek, ettersom måne/luna forbindes med galskap/lunacy: «Hun legger armene i kors foran seg. Ser på meg med måneblikket sitt.» Dette kan jeg forsåvidt godta, selv om jeg raskt begynner å blande inn pupiller, ny og ne, og lurer på hva et måneblikk er. Men når forfatteren senere skriver: «Hun ser fort på meg. Har måneansikt igjen.» så faller jeg av. Måneansikt er et begrep man bruker om mennesker med Cushings syndrom, en alvorlig lidelse som kjennetegnes ved et opphovnet og rundt ansikt med en blårød farge. Iben skal være en slående vakker tyveåring. Jeg får det ikke til å stemme.

Dette er bare ett av litt for mange upresise eller ulogiske bilder. Nesen til far låter som en sekkepipe, bodyen på en baby er en «slags bukse med armer, men uten bein», den nyfødte babyen «uler» osv. Og når jeg først pirker: I en scene i bokens begynnelse står det at Even umulig klarer å gjøre mattelekser når han er så emosjonelt oppbrakt av sin ulykkelige forelskelse. Senere i boken står det at de eneste leksene som går lett er matteleksene: «Som om det har en annen plass i hjernen enn alt det andre, og ikke blander seg med katastrofetankene.» Begge scenarier er plausible hver for seg, men ikke hos den samme personen.

Eksistensialisme og ansvar

To grep som fungerer godt er de parallelle løpene forfatteren har lagt med Evens interesse for klatring og for eksistensialismen.

Klatringen blir en konkret metafor for det livet Even lever, og ønsker å leve. Han blir distrahert av tanker om Iben og faller. Han blir skadet og risikerer karrieren som klatreproff. På samme måte blir barnet han og Iben unnfanger en hindring i det livet og den fremtiden han ser for seg.

Eksistensialismen interesserer først Even fordi han er interessert i alt det Iben interesserer seg for. Men etterhvert får teorien en helt konkret forankring i hans eget liv:

Du føler angst og bekymring fordi du skjønner at det kun er deg selv som er ansvarlig for dine handlinger. (…) Du må selv finne mening i et meningsløst univers, definere ditt eget liv og ta konsekvensene av de valgene du tar.

Sitatet er Uke 40s tema kokt ned til en buljongterning. Romanen er på mange måter en klassisk «Coming of age», og hva kan da passe bedre enn at hovedfiguren tar inn over seg eksistensialismens grunnbegreper og betydning for egen livsførsel? Det er godt tenkt og utført.

Siste halvdelen av romanen følger Evens reise mot å akseptere farsrollen. Vi forstår at det er den veien det går, men det tar sin tid. Bjørnstad faller ikke for fristelsen å romantisere biologien, eller skrive frem kjærlighet ved første blikk. Men når Even besøker knøttet i beredskapshjemmet og tvinges til å trøste den gråtende babyen, oppstår en kontakt. Og endelig tar Even sitt livs valg.