Tittel: Greie seg på egne hender
Tekst: Thor Soltvedt
Forlag: Kapabel forlag
Årstall: 2021
Antall sider: 204

Hverdagen på påbygg

Thor Soltvedt leker seg med språk og uttrykk i en ellers ganske triviell historie fra en videregående skole i Bergen.

Første skoledag på Kolstad videregående, tre klumpete bygninger midt i trafikken på Danmarksplass, innpakket i eksos og støy. Bleike, nerdete typer, hud- og hårjenter og bilmekanikere med skitne kjeledresser og fett hår mikset sammen med somaliere og syriske flyktninger.

Slik åpner den erfarne ungdomsbokforfatteren Thor Soltvedt sin nyeste roman – med hovedpersonen Stanley Motts andre forsøk på å fullføre tredje år påbygg på en videregående skole i Bergen, og som Stanley Mott selv sier det: «Ikke rart jeg kvidde meg som en bikkje da jeg satt på Bybanen på vei til skolen.»

Det er nemlig ikke bare bare å skulle begynne på en ny skole, med nye klassekamerater og lærere, og å bestå alle fagene som kreves for å få studiekompetanse. Særlig ikke for en som Stanley, som har med seg en imponerende innviklet bagasje. Stanley er nemlig halvt nederlandsk, med en far som fremdeles bor i Rotterdam og som er litt for glad i flaska, men har tilbrakt mesteparten av barndommen sin i Danmark. Dessuten er Stanley døv på det ene øret, har muligens en uspesifisert hjerneskade, og bærer på kronisk dårlig samvittighet for en traumatisk hendelse fra barndommen, da tvillingbroren hans, Edwin, døde. Stanley er den eneste som vet hva som egentlig skjedde den dagen, og han vegrer seg for å fortelle det. For var det hans skyld at tvillingbroren mistet livet?

Bergen i sentrum

Greie seg på egne hender er en umiskjennelig Bergensroman. Soltvedt strør om seg med stedsnavn, bergensreferanser og lokalslang, og skaper slik et troverdig og gjenkjennelig bilde av Norges nest største by. Historien er skrevet i en dagboksaktig stil, der Stanley selv gjenforteller innholdet i dagene sine, som stort sett består av skoletimer, friminutt og møter i elevrådsstyret. Dette grepet skaper en autentisk forteller – for det stemmer jo at klassemiljøet kan fortone seg som et helt univers når man er fanget i det som videregåendeelev – men gir samtidig romanen et noe monotont og tvungent preg, når også hendelsesløse dager må inkluderes i historien.

Noe er det likevel ved gjenfortellingen til Stanley. Det jeg først tror er resultatet av en mangelfull språkvask, der «han tvilsomme fyren» er byttet ut med «han tvilende fyren» og «rustfarget skjegg» blir til «rustent skjegg», viser seg å være et særtrekk ved Stanleys fortellerstemme. På grunn av den blandede språkbakgrunnen og den angivelige hjerneskaden hans, har Stanley nemlig en tendens til å blande sammen og vri om på etablerte uttrykk. De nye og ofte originale vriene – som i tittelen, som er en vri på uttrykket «greie seg på egen hånd» – får leseren til å stoppe opp og tenke, og skaper samtidig en lun og litt ufrivillig humor som jeg vil påstå er bokas sterkeste kvalitet.

Overdrevent ungdommelig

Soltvedts «avslappa, kule og ungdommelige» språkstil skaper dessuten en særegen rytme som tidvis fungerer godt, særlig i korte partier, men som andre ganger bikker over i det overdrevne og påtatte. Iblant kan man også skimte en ironiserende, nesten parodisk undertone som innbyr til å le på hovedpersonens bekostning:

«I Rotterdam fikk jeg mitt første knull. Det var på tide i min alder, nesten 18. Men jeg fikk en seriøs nedtur. Det lignet ikke en dritt på pornofilmene jeg hadde sett på nett. Følte meg lurt. Skjønte at knulling var oppskrytt.»

Selv om Soltvedt tar i bruk uttrykk som «smartbård» og «face» i fortellingen, er det dessuten noe merkelig utdatert over historien. Kanskje handler det om måten Soltvedt skriver om den «moderne» teknologien på, som rene konstateringer uten levendegjørende detaljer, som i omtalen av at Stanley gamer: «drev og gamet om kveldene, begynte rundt midnatt når mor hadde sovnet». Eller kanskje handler det om fokuset til Stanley – om at dramaet i videregåendehverdagen først og fremst handler om hvem som blir valgt som elevrådsrepresentant eller hvilke av lærerne som dater hverandre. Det er neppe nok til å fenge en målgruppe som går på videregående selv.

Uklart fokus

Stanley Mott er på mange måter en spennende hovedperson. Men historien hans er ikke en spennende historie. Det skjer nemlig ikke noe særlig i boka, og som leser blir jeg gående og vente på at Soltvedt skal komme til poenget. For hva er det egentlig Greie seg på egne hender skal handle om? Det må da være mer her enn avstandsforelskelsen i Aggy i klassen, morens nye kjæreste Asbjørn, eller begravelsen til en far vi aldri rekker å bli kjent med?

Ja, det var dette med tvillingbroren, da. Det er et godt grep Soltvedt har tatt her. Ved å introdusere den mystiske og traumatiske hendelsen tidlig i romanen, tilfører han historien en sårt tiltrengt dybde. Men det som begynner som en underliggende spenning, en hemmelighet det stadig blir hintet til, og som jeg går og venter på at skal skinne inn på historien og sette den i et nytt lys, blir dratt ut i det lengste. Faktisk er det først på side 201 (av 204 sider totalt) at vi får vite hva som egentlig skjedde den dagen Edwin døde. Dessverre mistenker jeg at de fleste i målgruppa vil ha lagt fra seg boka innen de kommer så langt.

 



Skrevet av:

Kommentarer