Hvis det er flere som juger nå

Hvis det er flere som juger nå

Boktittel: Hvis det er flere som juger nå

Forfatter: Tyra Teodora Tronstad

Forlag: Aschehoug

Årstall: 2011

Antall sider: 224

JENTER PÅ FLUKT Til tross for at den vil lykkes i å trekke leseren inn

JENTER PÅ FLUKT

Til tross for at den vil lykkes i å trekke leseren inn i en handlingsmettet, kompleks historie og har prisverdige hensikter, er denne romanen ikke uten mangler.

Problemorientert spenning
Det handler om 1) løgn – lag på lag med løgn av mange slag – og annen uhederlighet, for eksempel tyveri; om 2) barnet eller ungdommen fra et hjem ridd av alvorlige problemer som skjuler problemene og ikke blir sett av omgivelsene, skolen, vennenes foreldre, hjelpeapparat og derfor ikke får hjelp og om 3) avhengighet og overdreven lojalitet i venninneforhold. Romanens 22 kapitler er alle fortalt fra Rebekkas perspektiv i jeg-form, og det følger av fortellingens logikk at hennes innsiktsnivå er svært nærsynt og begrenset.

Det begynner med at bestevenninnen Agnes forsvinner. De har hengt sammen som erteris siden sandkassa. Politiet leter etter henne og søker opplysninger fra Rebekka, som ikke har noe å fortelle, mens lokalmiljøet mobiliserer til leteaksjon og Agnes’ mor er fra seg av angst. Etter en stund får Rebekka kontakt med Agnes, som vil ha henne med på flukten til Sverige, angivelig for å oppsøke Agnes’ fengselsfugl av en far som ingen i Agnes’ omgivelser har fortalt henne sannheten om.

Rebekkas lojalitetspakt
I romanen problematiseres det smått om senn at Rebekka så ganske uten motforestillinger blir med på Agnes’ flukt, og snart har flukten fått sin egen dynamikk. Jentene stjeler. De hopper tynnkledde fra toget mellom to stasjoner og er ved å fryse i hjel. De reddes av bygdeungdommen Ole Jøran, som viser seg å ha hatt en barndom preget av morens psykiske problemer og derfor har mer innsikt enn den store magen og den dårlige musikksmaken skulle tilsi, slik at han varsler politiet. Omtrent midt i går romanen inn i etter flukten-fasen hvor jentenes eskapade er et ikke-tema og hverdagen fortsetter, om enn ikke akkurat som før, fordi Agnes skaffer seg en ny bestevenninne og Rebekka føler seg forrådt og forlatt. Når Agnes igjen kontakter Rebekka og avslører morens sørgelige psykotiske tilstand, blir Rebekka hennes hjelper i dekkoperasjonen. Dette har gått lengre enn langt når Rebekka omsider velger Ole Jøran som nødutgang fra taushetspakten hun har sluttet med Agnes, med det resultat at Agnes’ mor får behandling, Agnes blir tatt hånd om av barnevernet og hun selv igjen blir forlatt. På romanens siste side står jentene likevel hånd i hånd foran en fornyende ild.

Lykkelig slutt
Romanens sluttbilde og siste setninger:

      Jeg klemte hånden hennes og kjente den klemme tilbake.

 

      Vi er fra tvillingblokkene, Agnes og jeg, og vi gir ikke opp for ingenting. Vi kommer fra et sted der man ikke faller bare man får et vindpust i ansiktet. Vi tåler ganske mye. Vi lar ikke hva som helst knekke oss.

 

      En får ikke gi opp, heller, tenkte jeg. Aldri, aldri gi opp.

 

      Hånden hennes var myk og god, som den alltid hadde vært.

 

      Den var som et feste i tiden.

 

    Et anker inn i sommeren, som ikke var over på lenge.

Er det slik at alt nå er bra, bare fordi moren til Agnes er til behandling og jentenes symbiotiske vennskap fortsetter? Bærer ikke Agnes på sår som det tar tid å lege og en velbegrunnet bekymring for fremtiden? Har ikke Rebekka forstått at det ikke er bra for henne at hun har Agnes som et anker? Har de dramatiske hendelsene og Rebekkas fortelling av dem vært forgjeves?

Et godt råd til en forfatter av en alvorstung problemroman er å unngå en lykkelig slutt. En åpen slutt er enklere å få til uten at den virker enkel og utenpåklistret.

Usannsynlig realisme
Det virker trolig søkt at jeg bringer Aristoteles’ bud om ”sannsynlighet” og ”nødvendighet” inn i omtalen av en ungdomsroman. Når jeg gjør det, er det fordi de gamle er eldst, og fordi budet ikke medfører noe krav om realisme og moralsk korrekthet, men derimot påpeker på en innsiktsfull måte at det gavner en alvorlig fortelling om sammenkjedingen av hendelsene i plottet følger av personenes karakterer og handlinger. Rebekkas handlinger, det at hun så motstandsløst blir med på flukten, stjeler morens kredittkort, forfalsker underskriften til Agnes’ mor, og så videre, kunne ha vært motivert av hennes vesentligste karaktertrekk, hennes avhengighet av Agnes. Imidlertid blir denne avhengigheten ikke utviklet fullt ut, i dens fulle gru, så å si, men heller visket ut ved at det også påstås en slags likeverdighet i styrkeforholdet jentene mellom og en normalitet i alle Rebekkas andre forhold. Vel er det slik at Rebekkas innsiktsnivå er begrenset, og det kan forklare at avhengigheten ikke er skrevet inn i margen av jeg-fortellingen. Den er derimot viktig for å forklare plottet, og mot slutten slenger Ole Jøran med stor kraft sannheten i ansiktet på Rebekka, men skal vi tro romanens slutt, har selv dette ingen virkelig konsekvens for hennes forhold til Agnes og for hennes selvforståelse. Konstitueringen av Agnes gjennom Rebekkas fortelling gir heller ikke leseren tilgang til noen ”sannsynlighet” og ”nødvendighet” som er grunnet i hennes karakter og dynamikken i hennes handlinger. Jeg savner Rebekkas psykologiske, moralske, erkjennelsesmessige motivasjon for å fortelle historien, eller et innsiktsnivå over hennes som kan påføre sluttbildet tvetydighet og gjenklang.

Det er gammelt nytt at den realistiske romanen ikke gjengir virkeligheten, men illuderer den ved å stilisere og estetisere den. Samtidig må romanen, om den skal være realistisk, forholde seg til virkeligheten slik som leseren kjenner den. Også her skorter det en god del i denne romanen. Er det for eksempel troverdig at to fjortenåringers flukt til Sverige, med innbakt tyveri av kredittkort, en biltur med en annen fjortenåring bak rattet og et flere dagers opphold sammen med en snodig, ukjent ung mann, skal bli så fullstendig fortiet av omgivelsene, familie og barnevern inkludert?

Tyra Teodora Tronstad debuterte i 2007 med diktsamlingen Mandag morgen står de døde i kø. I 2009 utga hun bildeboka Jeg skal hjelpe deg med illustrasjoner av Helene Ohlsson. Hennes første ungdomsroman er spennende i anslaget, og den vil mye, men derfor er det desto mer synd at forlaget slapp den for tidlig.

Inger Østenstad