Tittel: Hvis du elsker meg
Tekst: Anneli Klepp
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2011
Antall sider: 203

ISBN 978-82-05-40994-1

Hvis du elsker meg

INDERLIG OG TROVERDIG OM VENNSKAP OG FORELSKELSE I GRYENDE PUBERTET

Anneli Klepps nyeste roman for barn og unge viser at hun kjenner sin målgruppe, og at hun tar den på alvor.

«Hvis du elsker meg, snur du deg og vinker», tenker Georg. Hadde det bare vært så enkelt. Denne boka handler om kjærligheten. Ikke bare den mellom unge mennesker på terskelen av voksenlivet, men også om kjærligheten mellom foreldre og barn, og den mellom gode venner. Og heller ikke bare om den enkle kjærligheten, den som blir besvart slik at alle blir lykkelige, men om den man aldri når frem med fordi mottakeren lukker seg inne. De fire hovedpersonene i Hvis du elsker meg strever med kjærligheten på hver sin måte.

Den modige Jonas, den klønete Georg, den tenksomme Anne og den sinte Julia. Tre av dem med en så dramatisk forhistorie at det kunne vært nok til en egen roman. Det blir en tanke flyktig når alle skal vies like mye plass. Men samtidig er det når Anneli Klepp kryper under huden på disse 12-åringene at hun virkelig viser sin styrke. De komplekse karakterene er beskrevet med inderlighet og innlevelse, og det virker ærlig og ekte. Vi tror på Julias sinne over foreldrene som ikke er til stede, og vi tror på Annes stille fortvilelse over farens dårlige håndtering av sorgen.

Springende dramaturgi
Et fint grep som forfatteren gjør, er å la de samme situasjonene utspille seg på nytt, men sett fra en annen av hovedpersonenes innfallsvinkel. Dette kan av og til være noe vanskelig å følge, for det kommer litt hulter til bulter, og man kan spørre seg hva forfatteren har lagt vekt på i disponeringen av kapitlene. Sprangene mellom de parallelle historiene kan bli for lange og for brå til tider. Etter den dramatiske åpningen, der Jonas stikker av fra sin mor, blir Georgs introduksjon ufrivillig komisk i kontrast. Georg som karakter taper på dette, og det er først mye lengre uti boka at hans ultraklønete prepubertale forelskede tilnærmelser mot Julia får en annen klangbunn enn den komiske. Samtidig gir de raske sceneskiftene en god framdrift i boka, slik at man som leser lett blir revet med.

Den vanskelige puberteten
Det er tolvåringer boka handler om, barn i gryende pubertet. Klepp gir skarpe observasjoner av hvor vanskelig det er ikke å være et barn, men heller ikke en voksen. Julias reaksjon på sin første menstruasjon er et nydelig eksempel på dette. Hun har lengtet og lengtet etter å bli voksen, hun har forkastet sin beste venninne som umoden, men når hun står der på badet med blodet rennende nedover beinet, reagerer hun allikevel som et barn som trenger en voksen. Det er bare så trist at det ikke er noen der for henne.

Avstanden mellom barna og de voksne er i det hele tatt stor i denne boka. Kommunikasjonen er på nullpunktet, og de voksne svikter gang på gang når barna deres forsøker å gjøre seg forstått. I mange situasjoner i boka er det barna som tar ansvar for de voksne snarere enn omvendt. Men de fire har hverandre, og det røde huset står som et symbol på alt de trenger: en åpen dør og et varmt hjerte. Akkurat som en god venn.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg liker bokas lykkelige slutt eller ikke. Er det for lettvint at alt, absolutt alt, løser seg som ved et trylleslag? Eller er det litt godt òg? Den utførlige poengteringen av bokas moral føles litt unødvendig, for de fire karakterene har klart å vise dette så fint på egen hånd, synes jeg. Men boka er fin og har kvaliteter i seg som gjør at man virkelig føler seg berørt av de fire ulike skjebnene som til slutt knyttes sammen.



Skrevet av:
Kommentarer