Hvor ble det av Benny? og Helt fra begynnelsen. Fra urcelle til menneske

Hvor kommer vi fra?

To av årets barnebøker handler om hvordan liv blir til. Sammenlignet med Jonathans Lindströms pedagogiske fyrverkeri av en bok kan Nicholas Allans lille fortelling om sædcellen Benny fremstå som litt blodfattig og tradisjonell. Det er imidlertid ikke helt rimelig å vurdere de to bøkene ut fra samme prinsipper. Lindströms bok er forskningsformidling av høy klasse, skrevet for barn. Allans bok er en mer generell presentasjon av et allment kjent stoff på et mye lavere nivå.

Hvor ble det av Benny? av Nicholas Allan, er en billedbok for relativt små barn (fra 3-4 år og oppover). Den handler om et enkelt menneskes tilblivelse, fra sædcelle via befruktet egg til barn. Jonathan Lindströms Helt fra begynnelsen er en sakprosabok for litt eldre barn (5 år og oppover) som handler om livets utvikling på jorden, fra urcellen for tre- fire milliarder år siden, til nykomlingen mennesket, som bare har vært på jorden i omkring 2 millioner år. Tematisk sett utfyller altså de to bøkene hverandre; den ene handler om utvikling i et kort perspektiv, den andre i et mye lengre perspektiv.

Den engelske barnebokforfatteren og illustratøren Nicholas Allan har laget rundt 15 barnebøker. Hvor ble det av Benny?, eller Where Willy Went som originalen heter, er den siste i rekken, og den kom ut i England i år. Ved hjelp av skjønnlitterære virkemidler og enkle, naivistiske illustrasjoner forteller Allan en historie om hvordan et barn blir til. Hovedpersonen i boka er en sædcelle som heter Benny som bor sammen med 300 millioner andre sædceller inne i herr Brun. Benny og de andre sædcellene forbereder seg til en stor svømmekonkurranse der førstepremien er et egg som bor inni fru Brun. Benny vinner svømmekonkurransen og blir til babyen Bente.

Allans illustrasjoner er enkle og tiltalende. De snille pastellfargede bildene er imidlertid så søte og ’ufarlige’ at de nesten blir litt kjedelige. Bildene fungerer oftest som en illustrasjon av teksten, men innimellom gir de også tilleggsinformasjon og må kobles sammen med informasjonen teksten gir. For eksempel forteller ikke teksten oss annet enn at sædcellene bor ”inni herr Brun” (s. 8), mens det i illustrasjonen på denne siden er tegnet en naken herr Brun utstyrt med en pil som peker mot penisen hans, og som ledsages av teksten ”akkurat her” (s.st.).

Temaet til tross: dette er på mange måter en svært lite eksplisitt bok når det kommer til seksualitet. Forfatteren forteller om hvordan barn blir til uten å omtale verken kjønnsorganer eller seksuell aktivitet. På side 19 får vi se et bilde av en oppredd seng, og under bildet kan vi lese: ”Samme kveld lå herr og fru Brun tett sammen. ’Klar-ferdig-GÅ!’ ropte læreren, og så var den store svømmekonkurransen i gang.” Hvorvidt et barn forstår av bildet at herr og fru Brun befinner seg under sengeteppet, er ikke godt å si. Jeg er heller ikke sikker på om barnet begriper forbindelsen mellom at herr og fru Brun ligger tett sammen i sengen og svømmekonkurransen mellom sædcellene.

Allans tekst forutsetter nok en god del konkret tilleggsinformasjon fra en voksen for at den skal kunne bidra til at barnet forstår mer av biologiske prosesser. Hvorfor Allan har valgt å tone ned spørsmålet om hvordan befruktningen foregår, i enn bok som handler om nettopp dette, er heller ikke godt å si. En forklaring kan kanskje være at boken er skrevet for et engelsk publikum, og at forskjellene mellom England og Norge med hensyn til hva som kan virke støtende er såpass store. Boken virker nok overdrevent forsiktig på mange norske lesere. Boka kan fungere som starten på en samtale om hvor babyer kommer fra. Men den utelater såpass mye at den vil skape grobunn for like mange spørsmål som den besvarer.

Hemmet kan man ikke kritisere den svenske biologen Jonathan Lindström for å være når det gjelder å beskrive livets realiteter for barn. Hvordan spermiene fraktes inn til egget forklares tydelig og greit: ”Våre forfedre amfibiene […] lagde barn i vannet […] Først la hunnen egg, og så sprutet hannen spermier på eggene. Det var mange som syntes amfibiens egg smakte godt. Til og med mødrene kunne spise dem. Så en dag var det en mamma som la egg oppe på land, slik at de ikke skulle bli spist opp. Men eggene var så myke at de fløt utover, og tørket opp i solen. Spermiene hadde jo bare rent av, og da ble det ingen barn. Derfor kom det en meget bra oppfinnelse: tissen! Med den kunne hannen befrukte hunnens egg før hun verpet dem.” (s. 28-29) Sekvensen suppleres med illustrasjoner som både viser amfibiens tiss, og to amfibier som parer seg.

Tekst og illustrasjoner utfyller hverandre hos Lindström og er like viktige. Layouten er gjennomført, og forfatteren har satt sitt preg på hver centimeter av boksiden (til og med sidetallene er håndtegnet). Teksten er spennende og morsom, utdraget ovenfor er representativt for Lindströms skrivestil. Han bruker fagterminologi, som celle og amfibium, men formidler stoffet på en personlig og direkte måte. Det blir ikke pedagogisk eller belærende i negativ forstand, for leseren fanges av den fascinerende fremstillingen. På s. 11-12 forteller forfatteren om det såkalte posedyret. I tidligere stadier bruker posedyret den samme åpningen til å spise og bæsje. Dette er en herlig opplysning i seg selv, som man sannsynligvis ikke glemmer så lett. Illustrasjonen gir posedyret menneskelige egenskaper; vi kan se hvor ubehagelig det synes situasjonen er. Lettelsen er stor når posedyrets barnebarn får et hull i baken til å bæsje med, og på tegningen ser vi at barnebarnet smiler lykkelig over denne fine innretningen. Slike grep gjør kunnskapen morsom, lettere å forstå og huske. Dette er vellykket pedagogikk.

Lindstrøms bok kan anbefales på det varmeste. Dette er viktig kunnskap, ikke minst når vi tenker på den utbredte naturvitenskapelige analfabetisme som preger mange av oss i dag. Dette er forskningsformidling for barn på et høyt nivå. Den er utvilsomt også svært informativ for de fleste voksne som leser den for barn, og gir både voksne og barn lyst til å lære mer.



Skrevet av:

Hvor ble det av Benny? og Helt fra begynnelsen. Fra urcelle til menneske

Nicholas Allan: Hvor ble det av Benny?
Billedbok
Oversatt av Ellen Seip
32 sider
Cappelen 2004

Jonathan Lindström: Helt fra begynnelsen. Fra urcelle til menneske
Illustrert faktabok
Oversatt av Morten Jødal
61 sider
Omnipax 2004

Anmeldt av Kirsten Kalleberg

Hvor kommer vi fra?

To av årets barnebøker handler om hvordan liv blir til. Sammenlignet med Jonathans Lindströms pedagogiske fyrverkeri av en bok kan Nicholas Allans lille fortelling om sædcellen Benny fremstå som litt blodfattig og tradisjonell. Det er imidlertid ikke helt rimelig å vurdere de to bøkene ut fra samme prinsipper. Lindströms bok er forskningsformidling av høy klasse, skrevet for barn. Allans bok er en mer generell presentasjon av et allment kjent stoff på et mye lavere nivå.

Hvor ble det av Benny? av Nicholas Allan, er en billedbok for relativt små barn (fra 3-4 år og oppover). Den handler om et enkelt menneskes tilblivelse, fra sædcelle via befruktet egg til barn. Jonathan Lindströms Helt fra begynnelsen er en sakprosabok for litt eldre barn (5 år og oppover) som handler om livets utvikling på jorden, fra urcellen for tre- fire milliarder år siden, til nykomlingen mennesket, som bare har vært på jorden i omkring 2 millioner år. Tematisk sett utfyller altså de to bøkene hverandre; den ene handler om utvikling i et kort perspektiv, den andre i et mye lengre perspektiv.

Den engelske barnebokforfatteren og illustratøren Nicholas Allan har laget rundt 15 barnebøker. Hvor ble det av Benny?, eller Where Willy Went som originalen heter, er den siste i rekken, og den kom ut i England i år. Ved hjelp av skjønnlitterære virkemidler og enkle, naivistiske illustrasjoner forteller Allan en historie om hvordan et barn blir til. Hovedpersonen i boka er en sædcelle som heter Benny som bor sammen med 300 millioner andre sædceller inne i herr Brun. Benny og de andre sædcellene forbereder seg til en stor svømmekonkurranse der førstepremien er et egg som bor inni fru Brun. Benny vinner svømmekonkurransen og blir til babyen Bente.

Allans illustrasjoner er enkle og tiltalende. De snille pastellfargede bildene er imidlertid så søte og ’ufarlige’ at de nesten blir litt kjedelige. Bildene fungerer oftest som en illustrasjon av teksten, men innimellom gir de også tilleggsinformasjon og må kobles sammen med informasjonen teksten gir. For eksempel forteller ikke teksten oss annet enn at sædcellene bor ”inni herr Brun” (s. 8), mens det i illustrasjonen på denne siden er tegnet en naken herr Brun utstyrt med en pil som peker mot penisen hans, og som ledsages av teksten ”akkurat her” (s.st.).

Temaet til tross: dette er på mange måter en svært lite eksplisitt bok når det kommer til seksualitet. Forfatteren forteller om hvordan barn blir til uten å omtale verken kjønnsorganer eller seksuell aktivitet. På side 19 får vi se et bilde av en oppredd seng, og under bildet kan vi lese: ”Samme kveld lå herr og fru Brun tett sammen. ’Klar-ferdig-GÅ!’ ropte læreren, og så var den store svømmekonkurransen i gang.” Hvorvidt et barn forstår av bildet at herr og fru Brun befinner seg under sengeteppet, er ikke godt å si. Jeg er heller ikke sikker på om barnet begriper forbindelsen mellom at herr og fru Brun ligger tett sammen i sengen og svømmekonkurransen mellom sædcellene.

Allans tekst forutsetter nok en god del konkret tilleggsinformasjon fra en voksen for at den skal kunne bidra til at barnet forstår mer av biologiske prosesser. Hvorfor Allan har valgt å tone ned spørsmålet om hvordan befruktningen foregår, i enn bok som handler om nettopp dette, er heller ikke godt å si. En forklaring kan kanskje være at boken er skrevet for et engelsk publikum, og at forskjellene mellom England og Norge med hensyn til hva som kan virke støtende er såpass store. Boken virker nok overdrevent forsiktig på mange norske lesere. Boka kan fungere som starten på en samtale om hvor babyer kommer fra. Men den utelater såpass mye at den vil skape grobunn for like mange spørsmål som den besvarer.

Hemmet kan man ikke kritisere den svenske biologen Jonathan Lindström for å være når det gjelder å beskrive livets realiteter for barn. Hvordan spermiene fraktes inn til egget forklares tydelig og greit: ”Våre forfedre amfibiene […] lagde barn i vannet […] Først la hunnen egg, og så sprutet hannen spermier på eggene. Det var mange som syntes amfibiens egg smakte godt. Til og med mødrene kunne spise dem. Så en dag var det en mamma som la egg oppe på land, slik at de ikke skulle bli spist opp. Men eggene var så myke at de fløt utover, og tørket opp i solen. Spermiene hadde jo bare rent av, og da ble det ingen barn. Derfor kom det en meget bra oppfinnelse: tissen! Med den kunne hannen befrukte hunnens egg før hun verpet dem.” (s. 28-29) Sekvensen suppleres med illustrasjoner som både viser amfibiens tiss, og to amfibier som parer seg.

Tekst og illustrasjoner utfyller hverandre hos Lindström og er like viktige. Layouten er gjennomført, og forfatteren har satt sitt preg på hver centimeter av boksiden (til og med sidetallene er håndtegnet). Teksten er spennende og morsom, utdraget ovenfor er representativt for Lindströms skrivestil. Han bruker fagterminologi, som celle og amfibium, men formidler stoffet på en personlig og direkte måte. Det blir ikke pedagogisk eller belærende i negativ forstand, for leseren fanges av den fascinerende fremstillingen. På s. 11-12 forteller forfatteren om det såkalte posedyret. I tidligere stadier bruker posedyret den samme åpningen til å spise og bæsje. Dette er en herlig opplysning i seg selv, som man sannsynligvis ikke glemmer så lett. Illustrasjonen gir posedyret menneskelige egenskaper; vi kan se hvor ubehagelig det synes situasjonen er. Lettelsen er stor når posedyrets barnebarn får et hull i baken til å bæsje med, og på tegningen ser vi at barnebarnet smiler lykkelig over denne fine innretningen. Slike grep gjør kunnskapen morsom, lettere å forstå og huske. Dette er vellykket pedagogikk.

Lindstrøms bok kan anbefales på det varmeste. Dette er viktig kunnskap, ikke minst når vi tenker på den utbredte naturvitenskapelige analfabetisme som preger mange av oss i dag. Dette er forskningsformidling for barn på et høyt nivå. Den er utvilsomt også svært informativ for de fleste voksne som leser den for barn, og gir både voksne og barn lyst til å lære mer.



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.