Hvor er du? Her er jeg!

Det har kommet en god del myldrebøker på markedet de siste årene, og sjangeren har blitt så bred at det er vanskelig å vite hva man kan forvente seg. Noen, som de klassiske Hvor er Waldo-bøkene, sender leseren på jakt etter én spesiell person som gjemmer seg blant hundrevis av figurer på sidene. Noen oppmuntrer leseren til å følge en rute gjennom tegningene, som Labyrintdetektiven Anton gjorde tidligere i år. Atter andre er fornøyde med å gi leseren et stort myldrende verk og si «her, kos deg».

Den norske myldreboksjangeren har vært spesielt dominert av tegneserietegnere. Flu Hartberg, kjent fra stripeserien Fagprat i Dagbladet, har en egen bokserie kalt Borte vekk som finner sted blant annet i storbyen og i verdensrommet. Martin Ernstsens Hvor er Albert er en kombinasjon av tradisjonell billedbokhistorie og myldrebok, hvor lillebror Albert forsvinner fra familien sin på hver eneste dobbeltside. Anna Fiske på sin side har en serie med titler som Hallo der nede, Hallo skogen og Hallo havet, hvor man kan følge dyr (og mennesker) fra oppslag til oppslag.

Vi teller opp

Kristin Roskifte har sin helt egen vri på myldreboksjangeren i Alle sammen teller, og løsningen hennes er både uventet og elegant samtidig som den innbyr til stadig nye gjennomlesninger.

I starten er dette nemlig ikke noen myldrebok i det hele tatt. På den første siden er det ingen mennesker, bare en skogsscene tegnet med blå pennestreker. På den andre møter vi en liten gutt som ligger i sengen sin og kikker ut av vinduet, mens teksten under forteller at «han ligger og teller hjerteslagene sine. Han lurer på hvor mange mennesker som ser på de samme stjernene akkurat nå». På den neste siden er gutten i skogen fra det første oppslaget sammen med en voksen mann. Teksten sier «To mennesker på tur i skogen. En av dem sier noe som den andre vil huske resten av livet».

Slik fortsetter Roskifte å bygge på i side etter side: fem personer i en familie; tretten personer på tegnekurs; 45 mennesker i trafikken; 135 mennesker på en flyplass. Alle oppslagene er akkompagnert av tekst i den samme litt frakoblede tonen som legger opp til at det er opp til leserne selv å finne ut av mange av sammenhengene. Personene er enkelt men fargerikt tegnet, og skiller seg gjennomgående ut fra den blå, omrissaktige bakgrunnen.

Historiehint

Det som gjør Alle sammen teller så gjenlesbar, er måten Roskifte lar de samme personene gå igjen i flere av oppslagene, mens de lever ut sitt eget lille liv med bare små hint fra fortellerstemmen om hva som foregår. To mennesker som hver for seg føler seg ensomme i en heis i ett oppslag, møtes på biblioteket i et annet og ender opp med å gifte seg. I en annen av disse minihistoriene hjelper en kvinne mannen sin med å rømme fra fengsel.

Noen ganger kommer punchlinen så å si flere sider før selve spøken, som når 29 personer i foreningen for dem som kun går kledd i rosa møtes, og «en vurderer å melde seg ut». Kan det være mannen som var den eneste som var kledd i rosa i begravelsen noen sider tidligere? Boken er full av slike tilsynelatende sammentreff og tilbakevendende tema, og det gjør at boken kan være noe frustrerende ved første gjennomlesning. Det er aldri helt klart hvilke av disse mysteriene teksten legger opp til som leseren kan få svar på gjennom boken, og hva man faktisk må gjette seg til.

Også for voksne

Kristin Roskifte har en rekke billedbøker bak seg, men hun er kanskje mest kjent for en serie med fantasifulle ABC-bøker. Med titler som 28 rom og kjøkken, og 29 liv – Alf og Beate med familie og venner, var disse bøkene vel så mye egnet for voksne som for yngre lesere. På samme måte kan nok også Alle sammen teller treffe voksne lesere på hjemmebane. Det er en eksistensialisme og en varm fellesskapsfølelse i denne boken som vil appellere på tvers av alderstrinn.

Det er også ekstramateriale her for den voksne leseren, i form av en rekke hemmeligheter som man får tilgang til ved å scanne en QR-kode bakerst i boken. Her får man en større innsikt i figurene og historiene i boken, noe som kan brukes for å spe på den knappe fortellerteksten når man leser boken sammen med barn. Det er også to sider bakerst i boken med spørsmål om de ulike figurene i boken, som man kan svare på ved å bla seg gjennom de foregående sidene.

Alle sammen teller er fargerik, varm og kompleks i all sin enkelhet. Den gjør alt fra å øve opp telleegenskapene hos mindre barn til å minne voksne på å kikke opp fra mobilen i ny og ne. Jeg kan ikke komme på en annen myldrebok som er like bred i nedslaget.