Hvor er mamma?
Boktittel: Gjemsel
Forfatter: Xueting Yang
Illustratør: Xueting Yang
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2016
Antall sider: 34
Xueting Yangs billedbok er trist, vakker og poetisk – og mest for voksne.
En liten jente leker gjemsel med moren sin, og blir funnet med én gang. Men når det er mammaens tur til å gjemme seg, blir hun borte. Hvor er hun? I skyene? I pappas lomme? Kan du lukte henne?
Nokså plutselig har Xueting Yang blitt en av de mest interessante grafiske fortellerne vi har akkurat nå. Hun har en stil som hele tiden er i utvikling, og et synspunkt som (beklager at jeg trekker frem klisjeen, men iblant er det slik) ligger delvis i øst og delvis i vest. 28-åringen Yang flyttet fra Kina til Norge i 2011 for å starte på masterstudiet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Etter studiene debuterte hun med tegneserien Et annet sted i 2014. Året etter vant denne barnlige fabelen om barne- og voksenliv både Kulturdepartements tegneseriepris og sølv i Årets vakreste bøker. Yang har også vært illustratør i Morgenbladet.
Struktur og poesi
I Et annet sted var streken veldig enkel, med rene linjer og minimalt med bakgrunner og skyggelegging. Gjemsel er derimot noe helt annet. Her bruker Yang flere forskjellige stiler, fra realisme til barnetegninger og overdrevne ansiktstrekk. Det er også et vell av strukturer i tegningene, som holder seg i det svart-hvite med enkelte drodlinger fra fargeblyantene som går igjen i bildene. Sidene er som et kuriositetskammer hvor vakkert opptegnede gjenstander blander seg med abstraksjoner og den lille jenten som leter etter moren sin.
Selve teksten ligger nærmere poesi enn tradisjonelle barnebøker pleier å gjøre:
Vinden stryker
varsomt.
Den stryker
over ansiktet mitt.
Gjemmer mamma seg her, blant de tørre blomstene?
I den grå asken?
Nei, det er ikke sant.
Hun er varm og myk.
En lek med minner
Det er lett å få assosiasjoner til døden av slike linjer, i alle fall akkompagnert som den er av noe som ser ut som små, sørgende figurer. Men det er ikke nødvendigvis noe så konkret som er poenget med denne gjemmeleken. Hele Gjemsel er et spill med erindringen, en rasling gjennom minnets upålitelige bukselommer for å prøve å finne de gjenstandene og inntrykkene som kan hente moren tilbake. Og akkurat som hos Proust er det en lukt som til slutt gjør at den lille jenten klarer å sirkle moren inn. Boken slutter med en serie tegnede portretter av moren, som ung, voksen og gammel. Der henger de, innrammet på veggen, som minner på en snor. Der var hun. I alle fall minnet av henne.
Det finnes ikke noen kategori for bøker som dette, men heldigvis har forlaget gitt den ut likevel. Der noen barn nok vil finne historien alt for lite konkret, er det mye å glede seg over i de vakre illustrasjonene. Og selv om det er mulig å lese boken for de små med utgangspunktet hvor er mamma? – der er mamma! er det en overforenkling som nok ikke var forfatterens mening. Så det vi sitter med her er en barnebok som kanskje mest er for de voksne: En vakker og gjennomført bildebok som burde finne veien til flere studenthybler og vinterhager enn klisne barneromshyller. Kan voksne lese bildebøker? Hvorfor kan de ikke det? Bare følg nesen.