Hvor norsk man føler seg

«Hva er grunnen til at dere alltid må lure på hvor vi er fra og hvorfor vi har en annen hudfarge? Er vi ikke bare mennesker?»

Det er Nora, 11 år, som spør i Amir Shaheens sakprosadebut Er jeg norsk, hvis jeg har mørk hud? I boka gir Shaheen stemme til barn med minoritetsbakgrunn. Gjennom intervjuer får leseren et innblikk i deres tanker og følelser om hva vil det si å være norsk i dagens Norge.

Barna viser en direkte og umiddelbar forståelse av det norske som er formet av deres daglige liv. De kommer også inn på nasjonalromantiske ideer som balkongflagg, fjord, fjell, 17. mai og fårikål.

I svarene kan vi lese en rekke utfordringer som barna møter. Alt fra rasisme til familiens forventninger, og hvordan summen av erfaringene former deres selvoppfatning.

Forhandlinger om identitet

Det er fint å se spennet i barnas alder. Her har vi barn fra 9 til 15 år, og alle svarer på de samme spørsmålene. Fellesnevneren blant svarene deres synes å være en søken etter å definere egen identitet, som ikke er begrenset av hudfarge eller etnisitet, men heller av en følelse av hva som er ‘hjem’. Og hvorfor noen mener at det ikke er plass til dem i det samme hjemmet.

«Spiller utseende en viktig rolle for å bli sett på som norsk?» Nei, svarer Omar: «utseende spiller absolutt ingen rolle for å bli sett på som norsk. Det handler om hvordan man føler seg, ikke hvordan vi ser ut».

Omar viser her i klartekst hva tilhørighet handler om. Likevel vet vi fra forskning at hudfarge har mye å si for hvordan vi selv, og andre, opplever oss som del av det norske felleskapet. Vi ser det i språket. La oss være ærlige, de fleste av oss ser for seg en hvit person når vi bruker ord som «norsk». 

Bokens fragmentariske intervjuform inviterer leseren til å se et mønster i erfaringene til barn som har vokst opp i Norge med en annen hudfarge enn hvit: Allerede som barn må de forholde seg til, og forhandle om, hva norskhet er. Og i denne forhandlingen prøver de å finne sin plass. Det er mildt sagt sterk og gjenkjennelig lesning. Ikke bare har jeg vært disse barna, i dag er jeg mor til to barn med brun hudfarge som gjennomgår den samme forhandlingen.

Ønske om mer dybde

Ulempen med intervjuformen er at den ikke har plass til dveling eller dybde. Barnas refleksjoner blir værende uten oppfølging. For eksempel når Zein, 12 år, sier: «Når jeg møter rasisme fra voksne, diskuterer vi det hjemme. Mine foreldre hjelper meg med å forstå og håndtere slike situasjoner.» Som leser sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar. Hvordan snakker Zein om rasisme med foreldrene sine? Hvordan ser støtten han får ut? Skjer det ofte? Sitter de rundt middagsbordet, eller snakker de om det med en gang etter at det har skjedd?

Joda, litteratur skal få leseren til å tenke selvstendig. Likevel må det sies: Leseropplevelsen blir forstyrret av at leseren forventes å fylle hullene med egne spekulasjoner og forestillinger.

Spørsmålenes begrensninger

Videre er noen av spørsmålene med på å reprodusere de samme forestillingene forfatteren forsøker å kritisere og parkere med bokprosjektet. For eksempel når Shaheen spør: «Hva identifiserer du deg med? Norsk eller dine foreldres kultur?» Her blir foreldrene til barna skrevet ut av det norske vi-et av forfatteren selv. Det er ikke bare synd, men også problematisk. Istedenfor å åpne, lukker forfatterens premisser barnas svar. Det ser man allerede i innholdsfortegnelsen, med titler som viser til en enten-eller-forståelse av identitet.

Det får meg til å lure på om forfatteren i så måte bidrar til at barna og den voksne leseren blir værende i en utdatert idé om hvem det er plass til i det norske vi-et. 

Kanskje er det ikke rart. I et avisintervju sier forfatteren: «Jeg ønsker at etnisk norske, spesielt de som kjenner noen med fordommer eller den såkalte «rasistiske onkelen» i familien, skal kjøpe en kopi av boken og gi den til dem.» 

Boken henvender seg altså ikke til meg. Heller ikke til barna som fyller den. Men det at forfatteren gir barnas stemmer plass, kan få lesere som sjelden må vurdere hvorvidt de har en plass i felleskapet anledning til å tenke høyt og nytt omkring dette. Det er viktig.