Hvor skrekkelig kan det være?
Barnelitteraturen er den viktigste litteraturen, fordi den skal skape morgendagens voksenlesere. Vi kan ikke redusere den til noe vi bruker for å vise barna våre en fin og korrekt verden.
Jeg tenkte først at det var sagt nok om Roald Dahl og sensitivitetsleserne. Jeg syntes Anne Holts innlegg i Aftenposten oppsummerte fint hva jeg tenkte om selve sensuren av litteraturen, og flere forfattere, både norske og internasjonale, har motsatt seg forslaget til Puffin om å redigere flere av Roald Dahls barnebøker.
Er det egentlig nok prat?
Men da jeg hørte Bok i P2 uttale at det nok prat om dette nå, at det viktigste litteraturprogrammet i statskanalen ikke ville være med i diskusjonen, ble jeg på nytt provosert. Jeg orker ikke at dette også skal være en snakkis i én uke, og så er vi fornøyd med at forlaget jenker seg bittelitt fordi de ikke hadde forutsett den sterke reaksjonen til folk. Tilsynelatende er de redde både for å støte fra seg lesere som synes at «tjukk» er for hard kost, og dernest for å bli anklaget for sensur, så nå ender de i en olebrummsk «jatakk-beggedeler»-spagat, der «snille» og historievaskede Roald Dahl-fortellinger skal eksistere side om side med de originale, kanskje provoserende, fortellingene.
Som bibliotekar som blant annet bistår skolene, ser jeg at Dahl leses i dag med like stor iver som da jeg selv var liten. Jeg har mer enn én gang tenkt at vi kanskje kunne vært flinkere til å fornye oss når det gjelder hvilken barnelitteratur vi bruker til leseuker i skolen, der det fortsatt går varmt i titler av Thorbjørn Egner, Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly. Men jeg har ennå ikke opplevd at lærere eller foreldre har kommet med SVK eller Charlie og sjokoladefabrikken og sagt at dette kan vi ikke servere barna våre.
Etter mitt syn sier denne endringen som forlaget først foreslo, og den manglende interessen til NRKs bokprogram, noe om hvordan vi forstår barnelitteraturen: som et verktøy, ikke som kunst. Men jeg mener barnelitteraturen er den viktigste litteraturen, fordi det er den som skal skape morgendagens voksenlesere. Vi kan ikke redusere den til noe vi bruker for å vise barna våre en fin og korrekt verden.
Undervurdering av leserne
Da jeg for noen år siden jobbet som skolebibliotekar på en barneskole, møtte jeg blant annet en lærer som ikke ville lese Arne Svingens Et hundeliv i klassen, fordi den handler om en rusmisbruker. Samtidig hadde alle elevene på denne skolen et personlig nettbrett, og det tok ikke lang tid før jeg hørte om tredjeklassinger som hadde klart å finne porno ved hjelp av dette nettbrettet. Denne desperate trangen til å ville styre barns litteraturkonsum henger ikke på greip for meg, all den tid barn har tilgang til mye verre ting et par tastetrykk unna, og vi vet at barn og ungdom bruker langt flere timer på skjerm enn i bøker. Det er ikke fra Roald Dahl de kommer til å lære at ordet «tjukk» kan brukes nedsettende om folk. De kommer til å lære det fra sosiale medier som bombarderer dem med bilder av hvordan vellykkede mennesker skal se ut, og de kommer til å lære det fra språkbruken til forbildene sine og voksenpersonene rundt dem. Hvorfor barnelitteraturen får så mye oppmerksomhet for å være potensielt skadelig, vet jeg ikke. Mulig det henger sammen med en tanke om at det skrevne ord har utrolig sterk kraft, men der syns jeg Arne Svingen sa det godt i et intervju i Bok365: «Det er mange der ute som reagerer ‘på vegne av barna’. Som om barn og unge er individer som ikke kan tenke selv. Dette er en farlig undervurdering av unge lesere som i verste fall kan bety enda mer strømlinjeformete, kjedelige og ufarlige barne- og ungdomsbøker, og som igjen gjør at vi mister enda flere mulige lesere.»
Vi er mange voksne som vil at barna skal lære seg å lese, og kanskje aller helst like å lese. Jeg vil at barna, etter at de har knekt lesekoden, skal oppdage at litteraturen er en særegen kunstform som det er morsomt og fantastisk å bli revet med av og forsvinne inn i. Derfor mener jeg vi også skal være forsiktig med alt maset om hvor klokt det er å lese, og måten det så til de grader blir koblet opp til skolen og til lekser på, som et slags kompetansekrav. Jeg tror ikke det går an å måle og veie en litterær opplevelse. Jeg tror ikke det går an å forutse hvilke ord som kan støte eller krenke folk, og jeg tror ikke vi kan være forsiktige med barnelitteraturen uten å skade selve det som skaper leseopplevelsen: følelsene. Jeg vil at litteraturen skal være et sted for barna å bli underholdt, sjokkert og utfordra. Jeg vil vise barna at det finnes usympatiske, dustete og kjipe personer i barnebøkene, og du kan finne ord der du ikke får lov til å si, og finne en frihet i det. Og så er det ikke sånn at Roald Dahl skal lære barna våre moral. Det er det de voksne som skal gjøre.
Er polstra barn bedre rustede barn?
Litteraturen må jo være et av de tryggeste stedene å utsette barn for forskjellige følelser, personer og livssituasjoner. Jeg tror ikke vi klarer å beskytte barna våre fra livets grusomheter. Folk kommer til å bli mobba, utestengt, vold og krig kommer til å finne sted, omsorgssvikt kommer til å foregå, fattigdom, urettferdighet og rus finnes. Heller må vi ha kunst som et fristed der ubehagelige virkeligheter kan utforskes, der vi kan sette oss inn i andre perspektiver, i både dyr og mennesker vi ellers ikke har tilgang til, til opplevelser som kan være gode og vonde og alt imellom. La barnelitteraturen gjennom tidene være alt den er; gammeldags, rasistisk, kjedelig, provoserende, og la barn konsumere det hele og la dem finne leseopplevelser. Og så må vi voksne gjøre jobben det er å lære barn at tjukke folk ikke er late og slemme, at damer med kreft ikke er hekser, og at foreldre noen ganger består av to mammaer eller to pappaer. Og gjerne fortelle dem hva «bedårende» betyr i samme slengen.
Marie Alming er litteraturviter og bibliotekar.