Hvor var det det butta?

Hvor er det blitt av alle sammen? Det var et betimelig spørsmål fra før, for ting forsvinner jo, venner, familie og ting fra kjøkkenskuffen, de renner ut i eteren, svinner hen, eller er bare poff borte en dag.

Og nå? Ikke sett meg i gang om nå. Vi har knapt sett et menneske på ett år. Det heter ikke skoleklasser lengre, det heter kohorter. Det er ikke lov å klemme, det er ikke lov å holde hender. Det er lov å smile, men vi har på oss munnbind. Hvor er det blitt av alle gutta? spurte Lars Saabye Christensen. Hvor var det egentlig det butta? Jo, alle gutta er blitt inneslutta.

Ting som blir borte tar denne følelsen av fravær på alvor, og selv om den er relativt tidløs er det en fortelling som kanskje treffer litt ekstra akkurat nå. Hovedpersonen har mistet bestekameraten sin, Bosse, for Bosse har flyttet til Australia med familien sin.

«Australia er så langt borte at når man bor der, er man borte. På skolen er det ingen som er bestevennen min lenger. Jeg leker med ingen. Ingen leker med meg. Ingen spør om jeg vil høre noe kleint. Ingen puster meg i øret når timen er kjedelig.»

«Å, du vet»

Og det er ikke bare Bosse hovedpersonen mister. Morfar på pleiehjemmet forsvinner litt hver dag, synger rare sanger om kaffe og treffer ikke alltid riktig navn. Dverghamsteren Kakao er død og lagt i en liten eske. Sykkelen til pappa ble stjålet. Døden er som en sykkeltyv i natten.

Vår mann, vår hettegenserkledte hovedperson, forsøker å finne ut av dette med savn. Han spør morfar om ikke han ble lei seg da mormor forsvant, men får ikke svar. Mamma derimot, sier at hun gråt og gråt og gråt.

«Men nå gråter du ikke lenger?

Det er snart tre år siden, sier mamma».

Og hva med farmor og farfar, spør han faren sin, de bor jo langt borte og vi ser dem jo nesten aldri. Savner du dem ikke? «Å, du vet, sier pappa».

Er det sånn det blir med savn? Blir vi alle en «Å, du vet» før eller siden? Sier Bosse det allerede til de nye vennene sine i Australia, når de spør om han savner vennen sin?

Blass i fargebadet

Danske Kim Fupz Aakeson har skrevet bokstavelig talt nesten hundre bøker. Mange av dem har han skrevet for barn, men selv disse svinger så uanstrengt i tonefall at det er umulig å sette ham i bås. For å si det sånn: En av de store hitene hans innenfor mine egne fire vegger er Lili pusser tenner.

Bøkene han har laget sammen med den norske illustratøren Stian Hole, derimot, er melankolske og underfundige på en måte som gjør at de passer godt også for voksne lesere. Dette gjelder ikke minst fjorårets Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom, som nærmest var et festskrift for å kjenne litt ekstra etter på tilværelsen.

Ting som blir borte har ikke den samme tematiske bredden som Klovnen, den er låst fast i savnet slik man gjerne blir når noe er borte. Illustrasjonene til Hole er litt varm collage, litt fotorealisme, litt digital kulde, og gjenkjennelige som en nesestyver. Bildene blir blåst opp over dobbeltsider, og blir gitt god plass av teksten som gjerne fyller en fjerdedel av oppslagene. Illustrasjonene er fulle av detaljer og sterke farger, med unntak av vår mann, vår triste gutt med hettegenser, som er litt blass. For sånn er det jo når det butter.

Ny giv

Men det som er så fint, og så forferdelig, med alle disse tingene som forsvinner og blir borte, er at de nesten uten at vi merker det blir erstattet av noe annet. Horror vacui (naturen avskyr et tomrom), sa Aristoteles, selv om han nesten garantert ikke tenkte på en merkelig nyinnflyttet gutt i nabolaget som skriver navnet sitt med tungen på duggen i vinduet.

Det løser seg, virker boken å ville si. Noen ting vil bli borte for godt, og selv om ingenting kan erstatte dem så blir de erstattet av noe annet. Og så smyger livet seg videre, før det butter igjen, og igjen. Og så ikke mer, og alt som blir igjen er en «Å, du vet.»